At War With the Mystics

The Flaming Lips

CD (2006) - Warner Bros. / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Kosmisk påskehare

Wayne Coyne åpner igjen dørene til sin regnbuegarasje i Oklahoma. Som ventet er det en blanding av helt uimotståelig pop og unødvendig fiksfakseri.

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook19.04.2006

Jeg har tilbragt påsken sammen med Wayne Coyne. Det har nærmest blitt en vane at vi treffes omlag en gang i året. I 15 år har vi kjent hverandre, så han kan trygt regnes med blant mine nærmeste og mest trofaste bekjente.

Et møte med Coyne og hans Flaming Lips er sjelden helt bortkastet. Det skjer alltids noe gøy når han er i nærheten, han bringer med seg håpets kvitrende toner, fargerik regnbue-melankoli og på én og samme tid symfonisk AOR, retrobefengt space-psykedelia og hjemmelaget lo-fi. Hva slags påskemums har han puttet i egget sitt denne gangen mon tro?

They tell us "autumn's a comin' and soon everything around us will die..." (Cosmic Autumn Rebellion)

Ah, finnes det en vakrere måte å ønske våren i møte, tenkte jeg da jeg pliret mot solen her om dagen og så verden våkne til liv.

"Only a fool believes he is different from the birds in the sky
all those birds go chasin' some better sunny days
you can't hear them singing 'cause they've all gone away..."

Her er Coyne i sitt ess, barnslig undrende og sympatisk drømmende skaper han ren popkunst som går fra det mest sårbare over til en storslått eksplosjon av gnistrende regn - og det hersens, standhaftige fuglekreket blir symbolet for det håpet som er gjenganger i hans rare fortellinger. Akkurat hva som er platens bindende tematikk denne gangen har jeg ikke engang orket dvele over, i Coynes hode finnes et eget univers av snurrigheter som svever i tankebaner man ikke på død og liv må følge. Men som så ofte før handler det en del om liv og død, håp og oppstandelse:

Som på vellykkede Vein of Stars: "Off in the future maybe there ain't no heaven, It's just you and me and maybe it's just as well, 'cause if there ain't no heaven there ain't no hell..." og Coyne gløtter opp mot himmelen og undrer "who knows...?" på en måte som fjerner all tvil og negativ energi. Det samme i platens tredje smelt; Mr. Ambulance Driver: "For everyone that dies, someone new is born..."

Men mellom slike høydepunkt dras vi gjennom en del ymse. Striden er ikke bare mot mystikerne, men også mellom et moderne sound og en form for nostalgi der ingen kommer særlig vinnende ut. Platen åpner ganske heseblesende og i overkant kreativt med The Yeah Yeah Yeah Song og Free Radicals. Førstnevnte som et slags Animal Collective med ELO-kick, nummer to som en Prince på syrefest med Ween - og det er ikke så gøy som det høres ut til.

Det er utvilsomt en god del snop her, men sannelig settes vi på prøve mer enn én gang. Eksempelvis saggefunken It Overtakes Me og instrumentalen The Wizard Turns Me On som havner i kategorien for overflødig materiale. Haven't Got a Clue minner litt om åpningen til Yoshimi-låten, men i likhet med The W.A.N.D fører de ikke noe som helst sted. Av og til holder det ikke å svinge tryllestaven over space-kabinettet, man må ha en bærende melodi også. Det tar seg riktignok noe opp igjen avslutningsvis med den svale ryttermelodien fra Pompeii og nok en håpefull ballade i Goin' On. Men hovedinntrykket er og blir noe sprikende.

Wayne Coyne (og nå skal vi ikke helt glemme Ivins/Drozd heller) kan fremdeles skrive sanger som får voksne menn til gråte. Hans konserter, som gjerne inkluderer store teddybjørner, såpebobler og uforglemmelige lysshow vil også bære denne platen. Men det går litt over stokk og stein på At War With the Mystics, og den er ikke like vellykket som bandets to siste skiver, der særlig The Soft Bulletin troner for seg selv.

Men for all del. Du kan ikke annet enn å elske denne mannen.

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: