These Are the Days

Saybia

CD (2004) - Capitol / Medley / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Are you too U2?

Dansk suksessband skal følge opp med den 'vanskelige andreplaten'...

Av Lars Drabløs

Del på Facebook04.12.2004

Etter kjempesuksessen her i Norge med debutalbumet The Second You Sleep (2003) hadde Saybia en tøff oppgave å følge opp. 19 uker på den norske albumlista, deriblant fem på førsteplass med forrige album gjør klisjeen "det vanskelige andrealbumet" til en lite diskutabel sannhet. These Are The Days har ikke greid å følge opp salgssuksessen. Men er albumet bra?

Jeg skal være helt ærlig, og sier tja. For det meste er sangene greie, men det er ikke det helt store. Det virker som Saybia er litt redde for å bli stemplet som de sytete romantikerne de ga inntrykk av å være med forgjengeren. Derfor har de pakket inn de softe tekstene sine i et mer rocka skall, noe som i og for seg ville fungert fint, hadde jeg bare blitt overbevist om at de virkelig er så veldig harde poprockere. Det blir jeg altså ikke. Men det at de prøver å fjerne seg litt fra salgsoppskriften fra førstealbumet gir en stjerne i boka mi.

De har imidlertid gjort plass til noe mer klissete materiale også, som for eksempel It's OK Love og I Surrender. Forskjellen fra The Second You Sleep er at de ikke har fått til den gode stemningen denne gangen. Da jeg hørte hitsingelen av samme navn i fjor sommer var det nesten som jeg så handlingen i sangen inne i hodet mitt, og jeg ble grepet av den ærligheten og sårheten vokalist Søren formidlet. På dette albumet spoler jeg forbi balladene, de er kjedelige og forglemmelig dusinvare. Spesielt på It's OK Love hører jeg at Saybia har forsøkt å lage en spesiell og gripende melodi, et ikke helt mislykket forsøk, men det lille potensialet blir brutalt drept av en latterlig tekst. Denne tendensen er gjennomgående for hele albumet.

Det er veldig tydelig, selv for en som har lite kjennskap til U2, at Saybia ser opp til Irlands største band. Og det kan man jo ikke kritisere dem for, men et lite, dansk band med mye smerte på hjertet må passe seg veldig for å kopiere sine helter. Flere av sangene på plata er mer U2 enn man kan akseptere, med mindre U2 spiller dem. Det gjelder for eksempel Soul United og singelen Brilliant Sky. Dette kan bli litt komisk, siden Saybia ikke kan måle seg med Bono & Co verken når det gjelder meloditeft, riff eller energi. Og akk, Søren Huss' sytete stemme gnåler helt uengasjert gjennom bandets ærlige forsøk på å skape driv og framdrift. Der Bono klarer å gjøre sin spesielle stemme til et fortrinn for U2, trekker Huss på dette albumet Saybia to hakk ned. Og det er trist, for han er ikke dårlig, han prøver bare å være enda mer jamrete enn sist og det fungerer dårlig.

Min versjon av albumet har et 17 minutter langt bonusspor etter at albumet er ferdig. Dette er jammen det mest unødvendige jeg vet! 17 minutter er et altfor stort format for middelmådige komponister som Saybia, og såkalte skjulte bonusspor må, dersom min interesse skal opprettholdes, enten være morsomme, interessante eller usannsynlig vakre. Dette bonussporet er rett og slett over et kvarter med en ustemt elgitar som spiller fire akkorder med et dødskjedelig bakteppe av streite trommer og synthpads. Jeg blir litt sinna.

Jeg sa tja på begynnelsen, men jeg mente nok heller nja. Denne plata har få lyspunkt og trekker seg stille langt bak i rekken av lignende plater gitt ut de siste fem årene. Når jeg går gjennom låtlisten finner jeg ut at bare en sang er mer enn middels, nemlig Flags. Med sine Hammond og sitt Eagles'ke uttrykk hevder den seg som en kul låt. Dessverre er de fleste andre låtene godt under middels, og det hele blir en suppe av mer eller mindre gjennomtenkt tilbudsmusikk.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: