Burn In Beautiful Fire

Insense

CD (2011) - Indie / Indie Distribution

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Holdbart

Forholdsvis standard metalriffing, men det henter de inn på episke klangfulle gitarsoloer.

Av Kai Menear

Del på Facebook07.04.2011

Over ti år har gått siden Insense ble startet av Tommy Hjelm og Martin Rygge, og siden den gangen har de kjempet seg ufortreden opp og frem i den norske metaljungelen. Med sin fjerde fullengder kommer de ganske langt i den etablerte sounden av melodisk metal med trøkk i. De er i senere tid plukket opp av In Flames frontmann Fridén, og det er som regel nok assosiasjon nok til å nå opp og frem. Men hvordan høres sånt ut i form av en utgitt CD?

Passe angstfylt er ett treffende utsagn på åpningslåta med ett litt emosjonellt navn. De koster på seg litt stemningsfylt og fjern klokkeklang, som følges opp med litt ringende gitarnoter før trommer og shredding baner vei for en klassisk anstrengt vokal. Ved anvendelsen av den legendariske produsenten Daniel Bergstrand på sine to siste album er det helt åpenbart at lyden er eksakt der den skal være, uten noe mangler eller hull i det hele tatt. Og når vokalen åpnes litt over halvveis i åpningssporet, så høres det et glimt av Corey Taylor før det presses på, og det er mer Chester Benningtons vreng som synes i horisonten før låta forsvinner samme vei som den kom.

Rough-clean-rough formelen sitter dypt i Insense og er et konsept som passer utrolig bra i denne kombinasjonen. Og det de taper på en forholdsvis standard metalriffing, det henter de inn på episke klangfulle gitarsoloer. Og det skal sies om vokalen til Hjelm, selv om den kan ha en bismak av andre sangere i seg så står den fortsatt godt på egenhånd og er komplett med en internasjonal diksjon og god fylde. Fra andre halvdel av skiva virker det som om han finner sin egen sound, og i det dissonante partiet på tittelsporet Burn in Beautiful Fire er bandet så med på det at det er vanskelig å ikke ubevisst nikke med.

De hylles som et solid liveband, og når finishen på produksjonen er såpass upåklagelig, så er det litt frustrerende at de spiller forholdsvis avkortede versjoner av de fleste riffene. Men selv om de på enkelte nivåer er påvirket av det som anklages for å være utvannede deler av metal, klarer de med økende grad å riste av seg klare henvisninger til inspirasjonskildene og prestere personlig teknisk og musikalsk. De skal visstnok være en fryd på konsert - og de er ganske så holdbar på plate i tillegg.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: