cover

Sixty Six To Timbuktu

Robert Plant

CD (2003) - Mercury / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardrock / Bluesrock / Psykedelia / Voksenrock / Stadionrock

Spor:
Tie Dye on the Highway
Upside Down
Promised Land
Tall Cool One
Dirt in a Hole
Calling to You
29 Palms
If I Were a Carpenter
Sea of Love
Darkness, Darkness
Big Log
Ship of Fools
I Believe
Little By Little
Heaven Knows
Song to the Siren


You'd Better Run
Our Song
Hey Joe
For What It's Worth
Operator
Road to the Sun Philadelphia Baby 
Red For Danger
Let's Have a Party
Hey Jayne
Louie, Louie
Naked if I Want To
21 Years
If It's Really Got to Be This Way
Rude World
Little Hands
Life Begin Again
Let the Boogie Woogie Roll
Win My Train Fare Home (Live in Timbuktu)

Referanser:
Led Zeppelin

Vis flere data

Se også:
Raising Sand - Robert Plant & Alison Krauss (2007)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Fin Plant-samling

Et innsiktsfullt bilde av den tidligere Led Zeppelin-vokalistens karriere.

Dette samlealbumet gir et innsiktsfullt bilde av den tidligere Led Zeppelin-vokalistens karriere ved siden av hovedbandet. Sixty Six to Timbuktu er neppe for så mange andre enn fansen, men absolutt et interessant dykk i 35 år med musikk fra en av de sentrale aktørene på 70-tallet.

Det er liten tvil om at Robert Plant er en av de største vokalistene i rockens historie. Som sanger og frontfigur ved siden av Jimmy Page, var han Led Zeppelins ansikt utad. Uansett om du liker det eller ei, var det et av de viktigste bandene på 70-tallet. At de også i dag har innflytelse viser interessen for nyutgivelser, og at Rober Plant trekker bra med folk uansett hvor han turnerer. Og hvor hadde alle metall/grønsjere etc. vært i dag uten dette bandet? Da Zeppelin kastet inn håndkleet i 1979 med albumet In Trough the Out Door falt også undertegnede fra. Enkeltmedlemmene i gruppa har ikke interessert meg i særlig grad. Derfor gikk jeg til oppgaven med å anmelde Rober Plants samlealbum Sixty Six to Timbuktu med frykt for å bli skuffet over at jeg ikke hadde vært med på dette hele veien.

Det kan sies med en gang at jeg ikke gjorde et dårlig valg. Ikke dermed sagt at skiva er dårlig, for det er den ikke. Problemet er at Plant altfor ofte legger seg opp til Zeppelin-malen og der er Zep så adskillig mye bedre. Fordelen med et samlealbum som dette er at man får satt seg inn i en artists uttrykk over lang tid på kort tid. Låteutvalget spenner fra You'd Better Run fra 1966 til Win My Train Fare Home tatt opp live i Timbuktu i fjor. Og det er både spennende og morsomt å merke forskjellene i produksjonene i de forskjellige tiårene. At man også får med seg utviklingen av populærmusikken i en nesten 40 år lang periode er bare hyggelig bonus. For eksempel kan man merke seg at de fleste ikke var sikre på hva synthen skulle brukes til langt ut på 80-tallet. Grusomt! Jeg hadde slik sett ønsket at låtene hadde blitt presentert kronlogisk, mens Plant-fans sikkert synes det er morsomt at de kommer hulter til bulter. Det bør tillegges at første skiva kun dekker perioden etter Zeppelin og er hentet fra åtte skiver. Til sammen inneholder albumet trettifem låter fordelt på to plater.

Fortsatt besitter Plant en helt karakteristisk stemme som innenfor heavy konseptet er glimrende. Han har et stort register og behersker derfor alt fra ballader til partier der utrykket minner mer om skrik enn sang. Sannsynligvis er også flere av låtene skrevet spesielt for hans stemme, og derfor står både musikk og stemme så godt til hverandre. Stemmen holder hele veien, men av de to skivene er det definitivt nummer to som er mest interessant. Her beviser han at han er fortrolig med mange musikalske genre. Blues, rock, hardrock, techno, verdensmusikk. Plant har kontroll.

Fem av låtene er hentet fra perioden før Led Zeppelin. Her kan man høre Plant sammen med gruppa Band of Joy gjøre Hey Joe på samme tid som Jimi Hendrix i 1967. Metallpreget er vel så mye til stede her, og vokalen oser potent testosteron. Man aner allerede her noe av det autoritative som nådde sitt høydepunkt på Zeppelin skivene. Storbandblues gjennomfører han med en viss usikkerhet, men allikevel tyngde, i den festlige Our Song. Samtidig behersker han utsvevende, lett syrete poprock på Stephen Stills låta For What It's Worth. Følsomhet og nyanser finner vi i tolkningen av Jeff Buckleys Song to the Siren. Tyngre er de to Rainer Ptacek komposisjonene 21 Years og Rude World. Førstnevnte er skrevet sammen med Plant, og den tidligere avdøde Giant Sand-relaterte artisten medvirker på låta. Samarbeidet med Jools Holland Big Band og Afro Celtic Sound System er også med. På Road to the Sun spiller Phil Collins trommer, og Dave Edmunds er med på tolkningen av Charlie Richs Philadelphia Baby, som ble spilt inn til filmen Porky's Revenge fra 1985. Også Plants bidrag til The Last Temptation of Elvis samlingen har det blitt plass til. I tillegg er det b-sider og tidligere uutgitte spor. Alt fint tilrettelagt med en fyldig og god tekst skrevet av Robert Plant selv.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo