cover

What Comes After the Blues

Magnolia Electric Co.

CD (2005) - Secretly Canadian / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Countryrock / Sadcore

Spor:
The Dark Don't Hide It
The Night Shift Lullaby
Leave the City
Hard to Love a Man
Give Something Else Away Every Day
Northstar Blues
Hammer Down
I Can Not Have Seen the Light

Referanser:
Will Oldham
Neil Young
Tom Petty

Vis flere data

Se også:
Trials & Errors - Magnolia Electric Co. (2005)
Trials & Errors - Magnolia Electric Co. (2005)
Hard to Love a Man - Magnolia Electric Co. (2005)
Hard to Love a Man - Magnolia Electric Co. (2005)
Fading Trails - Magnolia Electric Co. (2006)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Etter bluesen

Molina utforsker livet etter bluesen. Han må gjennom mye mørke før han ser lyset.

Ikke rock, ikke country - ikke engang blues. Men det som kommer etter dette, etter bluesen. Ikke der hjertet knuses, men hvor det som ikke allerede er ødelagt blir ytterligere knust, ikke lidelsen i seg selv, men bare det å vite at den er der. Det må da være en mann med et svart sinn som befinner seg der.

Jason Molina feier opp bitene etter sine tre forrige utblåsninger. Han lener seg over kosten, fyrer en sigg og myser ut i mørkeste natta. Han ser polarstjerna der oppe, veien der nede, og hører vennene jamme der inne. Han trekker på skulderne, skjelver plutselig og går inn i det lune rommet der de andre sitter og venter på ham. Det blir ikke mange muntre toner i kveld. Sett dere nå, sier Molina. Sett dere og lytt til natten. Nå skal budskapet hamres inn på gammelmanns vis: Sakte, men sikkert.

What Comes After the Blues tar, noe forenklet, nakenheten fra Ghost Tropic, blåbluesen på Didn't It Rain, den folkelige lurvenheten fra Magnolia Electric Co. og plasserer den inn i rammene til dempede Pyramid Electric Co. Tempoet er nesten utelukkende nede, men stemningen er kollektiv og varm. For å følge mentoren Neil Young er dette gjenskinn av On the Beach, Zuma og American Stars'n Bars på samme tid, med humøret av Tonight's the Night hengende over som en svart skygge. Det er mye mørk blues i tekstene, og er det noen man tror på i en slik sammenheng, vel, så er det Jason Molina. Få klarer å sette ord på håpløshet, lengten og tristesse som den mannnen. Etter noen år på full fart mot et råere, mer utemmet uttrykk, setter han på bremsene denne gangen. Sammen med sine gode venner fra Jim & Jennie and the Pinetops, Impossible Shapes og andre har han på ny invitert til samspill, men nå skal lyset dempes og instrumentene behandles med ytterste varsomhet.

Riktignok åpner platen med en seig Crazy Horse-slugger. Som på liveplaten Trials & Errors (2005) innledes den med The Dark Don't Hide It. Studioet til Steve Albini virker til å ha solide tømmervegger, lyden er som alltid varm og solid fra den kanten. Råskapen er dog sømmelig senket noe i forhold til liveopptaket, likevel er dette den mest utadvendte låten på platen med sin sugende slide og rivende gitarer. Fra nevnte liveskive har de også spilt inn Leave the City på nytt i studio, og igjen preges den vemodige sangen særlig av trompeten til Michael Kapinus. Det er en avskjed med Chicago som er til å miste å pusten av:

Broke my heart to leave the city
I mean it broke what wasn't broken in there already
Thought of all my great reasons for leaving
Now I can't think of any...

For kjennere betyr det altså at to av låtene allerede er kjent vare, god sådan, men ikke spesielt overraskende. Da er vi nede på seks nye, relativt korte spor. Det som kommer etter bluesen er tydeligvis ikke av langvarig art. Heldigvis. Men det meste som kommer er sterk kost. The Night Shift Lullaby er både skrevet og sunget av Jennie Benford (Jim & Jennie and the Pinetops), og hennes stemme skader ingen. Jennie har som kjent sine røtter ytterligere borte i countryland, og teksten følger, i likhet med de fleste andre her, enkle folkemønstre med knappe linjer, gjentagelser og klare bilder. Med et mer avslappet budskap til en slentrende låt, er denne vuggesangen et lite, optimistisk pusterom. Men hun bærer ikke låten på samme vis som Scout Niblett klarte på Peoria Lunch Box Blues!

Til tross for den knappe tiden, så er det også rom for et par mer midt-på-treet spor. To minutter korte Hammer Down er en folklåt på tomgir, og Give Something Else Away Every Day fester seg ikke, hverken melodi eller tekst er av det brennende kaliber vi har blitt bortskjemt med. På de fleste platene til Songs: Ohia/Magnolia har det nemlig vært flust av låter man våkner av midt på natten, slike man må høre hele tiden. Det er heldigvis noen av disse her også, de kommer sigende inn sammen med nattens uro og drømmer, og tigger om oppmerksomhet.

Først kom North Star Blues, en aldeles nydelig ballade med en slags metatekst om den gamle låten North Star, og om artisten Jason Molina:

Where were the rest of my songs tonight
I only remember the North Star Blues
That simple old tune on the stage each night
Marking the time that I lost you...

Inn med en sur, hanglete fele og litt steel gitar her ja, så blir det så fint atte.

Så falt Hard to Love a Man på plass. Den har noe av den samme sårheten som North Star Blues både i tekst og melodi. Med slidegitar, strykere og i vemodig samsang med Jennie Benford smelter den på tungen når de synger:

Goodbye was half the words you knew
While you was waiting for me not to call
I sent my love...

Endelig har I Can Not Have Seen the Light begynt å gripe tak. En helt akustisk låt der lyset slukkes, bandet har forlatt studio, med unntak igjen av den nattlige ulingen til Benford, og bare Molina står igjen foran mikrofonen:

I can't remember what comes first
Is it the hurt
Or knowing that it hurts
Is it the hurt
Or knowing that it hurts
Ever since I turned my life around
It still happens time to time
Don't know what pain was yours
Or what pain was mine

Grøss & gru.

Er What Comes After the Blues en nedtur? Nei - og litt ja. 6'ern henger riktignok i en syltynn tråd, men jeg klarer likevel ikke å la være å vippe den opp. Av den enkle grunn at det er vanskeligere å legge denne platen fra seg enn det meste som pumpes ut for tiden. At den også er holdbar over tid, om enn ikke like sterk som forløperne, er et sikkert kvalitetstegn. Bedre enn noen annen i sin genre de senere årene har Jason Molina etterhvert lagt listen uoppnåelig høyt. Det er ikke å forvente at han drar nye ess ut av ermet hver gang han gir ut en plate, men sett i forhold til særlig Magnolia og Trials & Errors blir det noe utilfredsstillende med denne platens dempede stemning. Det kan være at språket og gløden er noe tammere enn tidligere, eller det kan være at melodiene sitter litt mer inneklemt denne gangen. Det er uansett påtagende hvordan Molina har blitt en bedre vokalist med årene, han virker sikrere og stødigere i stemmen, mer komfortabel på et vis. Her synes jeg han blir nesten for streng til tider. Lytt derfor til mitt råd og demp forventningene et par hakk om du har hatt noen veldig høye, så vil du finne svært mye å ta innover deg med post-bluesen til Jason Molina.

Etter så mye mørke og tungsinn er det nesten betryggende at han avrunder som Hank med å se lyset. I hvert fall tror han nå det selv:

Will I have to be alright all of the time
No one has to be alright all of the time
Do I have to be alright all of the time
I thought I saw the light
I saw the light

Det er vel det nærmeste mannen kommer til en slags håpefull erkjennelse.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Nils Bech - Look Back

(Fysisk Format)

En debut som mestrer kunsten å spille på motsetninger på glimrende vis, og det med et knippe skamløst flotte poplåter.

Flere:

Orchestra Baobab - Pirates Choice
Ed Harcourt - From Every Sphere