cover

Oceans Apart

The Go-Betweens

CD (2005) - Lo-Max / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Pop / Folkpop / Poprock / Indierock

Spor:
Here Comes a City
Finding You
Born to a Family
No Reason to Cry
Boundary Rider
Darlinghurst Nights
Lavender
The Statue
This Night's For You
The Mountains Near Dellray

Referanser:
Echo & the Bunnymen
The Smiths
The Wedding Present
Gene
Trashcan Sinatras
The Czars
Aztec Camera

Vis flere data

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Trollmennene fra Oz

Comeback-kids fra Brisbane. Arkiveres under klassiker.

Utakk er verdens lønn, ferdig med det. Mens australske Midnight Oil og INXS på 80-tallet liret av seg den ene ufyselige låta etter den andre og solgte til gull og platina og jeg vet ikke hva, fikk de begavede landsmennene i Go-Betweens med seg to usle listeplasseringer i England, fordelt på seks album - henholdsvis 81. plass for 1987s Tallulah og 91. plass for 1988s svanesang 16 Lovers' Lane. Samme år pakket de likegodt sammen i mangel på kommersiell suksess. Brisbane-trioen, hvis medlemmer talte Grant McLennan, Robert Forster og Lindy Morrison, uttalte etterpå at dette enkelt og greit skyldtes at ingen brydde seg om dem utenom "en neve underlige journalister pluss noen få studenter".

12 år senere var gruppa likevel tilbake, riktignok uten Lindy Morrison, men med et knippe låter som fikk de selvsamme journalistene og studentene til igjen komme snikende opp av sine mørke hull. Og der de fleste bandgjenforeninger kan oppsummeres i ett ord - laken - har Go-Betweens sluppet unna alle hevede øyenbryn og dårlig skjulte hentydninger om grumsete hovedmotiver. Mye fordi de ikke tjente noe som helst i de ti årene mellom 1978 og 1988, men også på grunn av den gryende erkjennelse av at bandet fortsatt hadde mye ugjort da de stemplet ut på slutten av 80-tallet. For trass i publikums likegyldighet ble albumene bare bedre og bedre, og etterhvert fylt til bristepunktet med smellvakre melodier og tekster pakket med litterære referanser. McLennan og Forster, to egenrådige, men likefullt utfyllende sangsmeder skrev låter som selv i dag føles tidløse ut - trass i å være skrevet på en tid da voksne mennesker gikk i snowjoggere på vinterstid og så på Falcon Crest på kveldstid.

De to albumene som har fulgt gjenforeningen; Friends of Rachel Worth (2000) og Bright Yellow, Bright Orange (2002) bar, trass i flere glitrende komposisjoner, noe preg av to menn som lette etter den gamle kjemien. Oceans Apart, derimot, tilsier at alle spenninger mellom McLennan og Forster er historie. Igjen står bare de to individenes felles mål, en indre kamp om motpartens anerkjennelse, og to sangskrivere som har maktet utfordre og inspirere hverandre uten å ende opp som Lennon og McCartney. Mer enn noen gang kan man ane bandets kombinasjonen av modenhet og klarsyn, erkjennelse av tap og godtagelse av livet som en aldringsprosess, alt mens melodiene blir bare bedre etter som åra går og de klingende gitarene og uanstrengte refrengene nå fullstendig dominerer lydbildet, et lydbilde som er gjennomført flott og lekkert. Gitarene kimer som til gudstjeneste, mens de utsøkte melodiene og den nesten absurd fullendte koringen balanseres nydelig av McLannens og Forsters henholdsvis varme og inntrengende vokalfraseringer - hvilket gjør Oceans Apart til et uvanlig sanselig og ikke minst tilgjengelig album - med tilnærmet uendelig holdbarhet.

Lyrisk balanserer Forster og McLennan på stram line mellom klisjeer, intellektuelt svermeri, patos og svart poesi, uten noen gang å bli offer for flaue floskler og pjatt. Here Comes a City og Finding You, albumets to åpningsspor, handler begge om reiser, og om kjærlighet - den forlengst tapte, må vite. Forsters angstbiterske utlengselsepos, den vrede Here Comes a City, spunnet som den er over et blendverk av grimede gitarer og en utømmelig brønn av tekstmessige bilder, tar lytteren med på en togreise inn i et ukjent urbant terreng som er like fengslende som det er urovekkende:
"Here comes a city, pushing you away from me/ Rolling, moving, pushing, screeching, here comes a city here comes a city now..." snerres det så det går kaldt nedover ryggen.

Den mer episk anlagte Echo and the Bunnymen-aktige Finding You, signert McLennan, er en eneste lang maktdemonstrasjon av bølgende refrenger, storstilt koring og kimende gitarer. Den beske arbeiderklassehymnen Born to a Family er en overlegen tregreps-og flathandsgitarsymfoni, med trillende pianoer og et koringsarbeide som denne verden knapt har hørt maken til, og et sett av drivende gitarer og grom perkusjon som knapt kan beskrives uten å ha rådspurt den himmelske ordbok. I det den toner ut i et elegante "a-ha yeah yeah a-ha yeah yeahs" er jeg helt og holdent fortapt - og dypt, dypt nede i bunken av lommetørkler.

No Reason to Cry følger deretter, passende nok. Det er det vel kanskje ikke, men skal se om ikke et allerede bristeferdig pophjerte settes på prøve nok en gang - man svimler jo av glede over det raffinement og den finesse McLennan legger for dagen, og ligger der med ører store som skjell:
"Been 15 years since we last spoke/ The wounds have healed on my throat/ The autumn sun a creamy haze on Foxhill Green/ I lose the day/ But there's no reason to cry."

Idet McLannen til slutt smygende crooner "Gotta find a reason/ Gotta find a reason..." er jeg fullstendig borte vekk og ute av denne verden. I hva som ellers ville vært klisjeer omdannes teksten til nye fengslende former; alt mens melodien vasker frem og tilbake over gitarstrengene.

På Boundary Rider er derimot McLennan er tilbake i hans ungdoms grønne dal; et modig trekk all den stund samme dal var settingen for en av hans aller mest avholdte komposisjoner, Cattle and Canes oppsiktsvekkende barndomsmeditering sålangt tilbake som i 1983. Boundary Ride er muligens dennes rake motsetning i sin illustrering av en stoisk og steil ranch-eier stirrende imot siste halvdel av livet - og likefullt makter den, som alt annet på Oceans Apart å sende kalde ilinger nedetter ryggmargen og varme kjærtegn over hjertekamrene.

"I'm going to change my appearance every day/ I'm going to write a movie then star in a play/ then I'm going to go to Caracas," synger Forster på Darlinghurst Nights i et beskt oppgjør med egne ungdomsambisjoner - det hele bygget oppunder av nok en tilnærmet perfekt gitarpopsymfoni, duvende av kimende gitarer, enkle strukturer og en fin-fin blåserekke, med et uttonende refreng som kunne vart evig. For McLannen er det derimot slutt med Statue, en hjertevarmende melodi dekorert med skinnende gitarer som var de sakte kommet opp av en middelhavsk strandkant lik Venus fra Milo og Halle Berry, og med McLannens varme røst sakte rennende over det oppvarmede gitarpanoramaet:
"They say ice can melt/ Marble will blind you/ You know what you felt/ No one could find you/ to hold you/ 'Cos you're the statue/ nothing can hurt you/ You lost your touch/ No one could find you/or move you."

Deretter er det Forster som drar båten på land, med den adskillig tyngre This Night's For You, en tonalt sett tilbakeskuende sang som melodimessig minner mer om Go-Betweens slik de låt for 20 år siden. Ballet avsluttes med Mountains Near Dealry, en sugende kontring på McLannen som akkordmessig sett aldri følger den forventede ruten og som med sine alt annet enn gjennomsiktige lyriske grep fascinerer stort, og som ender opp i en hypnotisk, nesten transeaktig finale.

Summa summarum: Go-Betweens har gitt oss 40 minutter som ikke finnes i noen som helst lærebok, og ti låter som det skal bli uhyre vanskelig for andre å toppe i året som kommer. Forhåpentligvis vil de ha flere underlige journalister å måtte forholde seg til, og kanskje noen nye fans? Lite vil ha mer, tross alt.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Joe Henry - Tiny Voices

(Anti / Epitaph)

Ein drøy time med store låtar, stor musikalitet, løpske instrument, eklektisk innstilling og sjel, sjel, sjel.

Flere:

Kendrick Lamar - To Pimp a Butterfly
Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar