Genre:
Pop
Stiler:
Vise
Spor:
Lille Måltrost
Lillebrors Vise
Blåklokkevikua
Eventyr
Møte
I Bakvendtland
Peppersvennvisa
Blåklokkeleiken
Helene Harefrøken
Slipesteinvalsen
Lomnæsvisa
Visa Om Løgna
Det er Vondt
Bolla Pinnsvin
Julekveldsvisa
Referanser:
Alf Prøysen
deLillos
Vitamininnsprøytning
Ganske enkelt en flott og verdig plate, hevder vår anmelder.
Del på Facebook15.02.2006
Så er Lars Lillo-Stenbergs Prøysenplate omsider utgitt, etter diverse runder i pressa om hans antatt kontroversielle nytolkninger av Prøysens folkekjære sanger. Vi skal ikke ta stilling til selve saken, da denne for utenforstående virker som en symbolsk kamp rundt opphavsrettigheter og overdreven pietet for et etablert uttrykk. Elin Prøysen har vel i en dels øyne kommet uheldig ut av affæren, og det er en klok avgjørelse at hunden nå er begravet og plata kommet til butikkene. Vi kan uansett melde om en svært ukontroversiell plate, Stenberg Synger Prøysen står faktisk støtt i en tradisjon for Prøysen-resepsjon som har vært gjeldende fra 70-tallet og framover.
Lars Lillo-Stenberg har ganske enkelt laget en flott og verdig plate. Han overbetoner ingen spesielle sider ved Prøysens tekster og har plukket viser av både lett og tyngre litterær gehalt. Dette tverrsnittet viser at Stenberg ikke er låst i den "alvorlige skolen" innen Prøysentolkning, retningen som synes å ha et umettelig behov for å gjøre Prøysen mørk og politisk. Denne båssettingen snevrer inn forståelsen av Prøysens rike dikterverk og er reduksjonistisk i sin konsekvens. Jørn Simen Øverli er eksponent for denne retningen, en Kolloen/bygdedyr-forståelse av Prøysen som ble stadfestet i den problemfikserte TV-dokumentaren sendt på NRK jula 2004.
Prøysen er en varm, frodig og kongenial dikter, ingen pamflettskrivende trubadur-rebell med en gitar som skyter fascister. At Lillo-Stenberg tar med Lomnæsvisa og andre dystre tekster virker orientert utfra disse visenens framragende litterære kvaliteter, ikke utfra hvordan Prøysen formidler "fortvilelse" eller "klassesamfunnet". Det er rett og slett befriende at Stenberg rister støvet fra viseklubbaftenes urtete-korrekte politiske overbygning av visene og gir oss kraftfulle tolkninger av noen av de mest vibrant poetiske frambringelser norsk visekunst kjenner.
Skulle vi lansere en utfordring til Prøysentolkerne, måtte det bli å vende på skillingen og forsøke noen "dristige" nytolkninger av Prøysens udiskutabelt "lette" repertoar, en mørk utgave av Blåbærvisa, en angstladen Bolla Pinnsvin. Spøk til side, dette er en del av en debatt som burde tas. Skal Prøysens diktning leve videre annet enn som musealiteter og skolepensum, fordrer dette en kontinuerlig brytning mot tidens tanke og tolkning. Dette gjelder all kunst, og episoden rundt Lars Lillos nytolkninger er bare en illustrasjon på hvor vanskelig en slik prosess kan (og må?) være.
Det er mye fin musikk på plata, arrangementene er de flotteste jeg kan huske å ha hørt på noen plate av en Prøysentolker. Stenbergs stemme er som skapt for melankolske stemninger, noe han viser oss allerede i åpningssporet, en mollstemt versjon av Lille Måltrost. Lillebrors Vise og Blåklokkevikua er perfekt satt i en musikalsk ramme av velfriserte harmonier og med en stemmekraft som bærer mye lengre enn mye gammal deLillos egentlig vitner om.
Selv om Eventyr føles litt spinkel er Møte suveren. Denne versjonen har et helt eget sug i seg som elegant kontrasteres av et Tom Waits-lignende arrangement. Den mektige Slipesteinsvalsen er nærmest a capella med gitar og piano i en framføring som helt presis treffer smertepunktene i teksten. Glimrende!
Jeg har mer problemer med Lomnæsvisa. Falsettkoret og spinetten i lydbildet blir til distraksjon mer enn til underbyggelse for en av Prøysens tyngste og mest metaforrike tekster. Robert Normanns melodi er dempet og sober, men klikker ikke med Lillo-Stenbergs foredrag. Intensjonen har dog garantert vært den aller beste.
På Visa Om Løgna er arrangementet mer revy-aktig og minner oss om Prøysens aktiviteter som revyskribent og dramatiker, særlig i kringkastingen. Slipesteinsvalsen får mot slutten en pendant i framføringen av en like naken og intens Det er Vondt, før plata avrundes med en flott Bolla Pinnsvin og evige Julekveldsvisa, den helt store moderne klassiker innen julesanglitteraturen.
Er det forresten en direkte "hommage à Prøysen" vi hører på spor 6, hvor Lars Lillo-Stenbergs stemme er forvrengt gjennom vocaliser (eller noe sånt) på refrenget til I Bakvendtland? Det høres grangivelig ut som Prøysen sjøl, i et gammelt radioopptak eller på en passe slitt 78-plate. Det er nesten som om n'Alf sjøl atter engang kommer ut av membranet på bestemors gamle Kurér.
Til alle Prøysenvenner vil jeg si at undertegnede aldri har hørt finere Prøysentolkninger på plate enn det Lars Lillo-Stenberg presterer her. En fornyelse av Prøysentradisjonen og en velkommen vitamininnsprøytning i Lars Lillos karriere. Mine varmeste anbefalinger.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
jeg er så enig. dette er en flott plate med "det er vondt" som et mulig høydepunkt. Her har vår gode Lars selv skrevet melodi og det er jammen meg det beste han har gjort siden salige "hjernen er alene". Det som er morsomt med denne anmeldelesen er at vår gode Bjørn, som jeg kjenner som en Lars Lillo-hater og en Prøysen-elsker, virkelig gir sine varmeste anbefalinger. Flott Bjørn. Hva med å gi Lars Lillo og en sang som f.eks "Jeg vet nok ikke", en sjanse til.
Bjørn Hovde benytter her anledningen til å komme med noen ganske krasse uttalelser ovenfor en annen Prøysen-tolker, Jørn Simen Øverli. Noe som i seg selv er ganske merkelig spør du meg. (Til opplysning: Jeg er jazzpianist, har arbeidet i flere år med Jørn Simen i et prosjekt med Prøysen-tekster, og har selvsagt inngående kjennskap til hans idéer og innfallsvinkel til Prøysens verk. Hvis noen vil vite mer om meg har jeg webadresse: www.helgelien.com)
Jeg har et veldig sterkt behov for å uttrykke stor undring over stigmatiserende uttalelser om Jørn Simen som representant for den "..alvorlige skolen innen Prøysentolkning, retningen som synes å ha et umettelig behov for å gjøre Prøysen mørk og politisk." Hvor har Bjørn Hovde dette fra? Jeg lurer veldig på om han har hørt Jørn Simens siste CD som kom på KKV i fjor høst, den heter "Prøysenvisene som forsvant" og er et resultat av et nitidig forsknings/grave-arbeid hvor det presenteres i hovedsak ukjente og uutgitte Prøysen-sanger. Her finner du sanger som "Den Andre", "Teskjekjerringvise", "Torvæill Masurkamæinn", "Ordspråkregle", "N'Johannes", "Sigfridstadsauen", "Stjernenes Vei", "Havregrøten Synger", "Big Boy Band"... alle disse er sanger med MASSE humor, og de er framført med humør. Men det er jo ikke "rumpehumor", det er ofte svært alvorlige temaer som ligger under og danner klangbunnen, noen har kanskje en liten politisk undertone (?), men kanskje aller mest handler det jo om "menneskelige" temaer... og ikke minst er sangene valgt ut pga det Hovde kaller "litterære kvaliteter", som jo kan være på mange plan, de kan f.eks "groove" eller "smake godt" eller hva som helst, uten at det er mørkt og tungt og sært, for det har han helt rett i, at det er ikke Prøysen nødvendigvis... dette er kanskje noe av hans storhet, evnen til å skrive dypsindig og med mange lag om essensielle ting for oss mennesker, og samtidig på en slik måte at "alle" kan "forstå" det og ihvertfall bli truffet i hjertet av det.
Alt dette vet jo sikkert Bjørn Hovde, i og med at han tydeligvis kjenner godt til Prøysens diktning. Men den store misforståelsen er at Jørn Simen Øverli og andre i det såkalte "viseklubbaftenes urtete- korrekte" miljø mener at Prøysen er misforstått og at han EGENTLIG bare er MØRK og POLITISK og ALVORLIG... Jørn Simen er en av dem som er opptatt av HELE prøysen, OGSÅ den mørke og alvorlige og politiske, ikke BARE. Dette er for meg helt klinkende klart, og det bør det jo også være for dem som har fulgt med på hva han faktisk har bedrevet, og det er derfor jeg undrer meg om anmelderen f.eks har hørt hans siste CD. Eller om han hørte de "ukas artist"-programmene som Jørn Simen laget for NRK radio i fjor, eller noen av de andre tilsammen 30 radioprogrammene om Prøysen han har laget – programmer som nettopp har hovedfokus på å presentere mangfoldet i Prøysens verk og hvordan dette blir tolket av forskjellige utøvere. Eller om han har hørt vår konsertproduksjon som baserer seg på låtene fra CD-en og som er bygd opp som en "samtale" mellom Øverli og Prøysen, hvor AP uttaler seg om både det ene og andre (hentet fra arkivopptak i NRK, intervjuer og andre programmer), både hysterisk morsomt, dypt alvorlig, og forunderlig poetisk.
Altså, hvis det er sånn at han har hørt på cd-en, og kjenner godt til JS sitt arbeid med Alf Prøysen, ja da er vi vel bare på forskjellige planeter. Men, hvis det er sånn jeg mistenker, at han egentlig ikke helt vet hva han snakker om, ja da vil jeg svært gjerne få utfordre ham med følgende;
Skriv en anmeldelse av Jørn Simen Øverlis nye CD på groove.no (gjerne en velbegrunnet slakt om det så måtte være). Jeg sender gjerne CD-en hvis jeg får en adresse...