cover

The Child of Troubled Times

Quite Sane

CD (2002) - Cool Hunter / Rykodisc / MNW

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Stiler:
Jazz / Eksperimentell / Funk / Fusion / World / Rap

Spor:
Mac
Judas Type
Stop
Once as Queens (Freedom Hides)
Promise Land
Never Know (Fools Gold)
Child of Troubled Times
Intangible Dream
Short Stories
But Why?

Referanser:
Public Enemy
Frank Zappa
John Coltrane

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Jazz in the ghetto

Quite Sane tømmer revolvermagasinet i en god serie som treffer hip-hop jazzister med ufrivillig lite hår under skyggelua.

Anthony Tidd har lurket rundt i London-undergrunnen en ti års tid. I løpet av denne tiden har han produsert eller komponert musikk for Jazz Warriors, Manu Ventura, Courtney Pine, Steve Williamson og The Cash Crew. Quite Sane er hans baby som ble unnfanget i 1997, vokste seg feit på bidragene fra solide studiomusikere 1999 til 2001, og så lyset fra en trøblete verden mot slutten av 2002.

Dette er altså et konseptalbum som dreier seg om de fordervelige tidene vi lever i, med smitsom ganjagalskap og usunt nesepulver i fri distribusjon blant de unge. Ungdomskriminalitet er altså et sentralt tema i mange av tekstene. The Mac handler om smågangstere som burde vært hjemme og mata de sultne hamsterne - i stedet dreper de sin broder på gata i leting etter dop, mens den store hamsteren spiser den lille hamsteren der hjemme. Ordene spyttes ut i konsentrerte rapsalver fra menneskelige maskingevær. Mange ord treffer deg på få sekunder og det svartner for øynene. Du våkner igjen i ghettoen og er med i en gangstergjeng. Du føler forfallet, elendigheten og fattigdommen helt til du knipser og blir deg selv igjen. Så går du og mater hamsterne.

A Judas Type er viet stemmen til Dennis Baptistes høyst Coltrane-influerte tenorsaks med typeriktig kompleks rytmikk der Anthony Tidd leder an på fretless bass kombinert med Seans Rickmans frigymnastikk blant perkusjonsintrumenter. Brede femklangs jazzakkorder støtes synkopert ut av piano til Robert Mitchell. Naturlig nok en av platas høydepunkt. Gotta Stop inneholder det megetsigende refrenget:
"Whether you be a drug pusher,
or gun runner,
or just another killer of brothers,
You know you gotta stop,
or in the end you'll be the one to suffer."

Once As Queens fortsetter etter samme formel, men introduserer et nytt spennende element med Eska Mtungwazis sang lagt på flere spor. Det minner sterkt om Frank Zappas fusjonseksperimenter på 70- og 80-tallet. Hun synger også på The Promised Land, et annet høydepunkt som blander like deler jazz og funk i leting etter Afrika. På Never Know deler hun plass med mannlig rapping, og ørene blir proppet fulle av mykt og hardt på en noe kakofonisk måte.

Det høres at plata er laget av en bassist, for her kryr det av fete funkbassganger verdt å studere for vordende musikere. Tempoet er nemlig ikke halsbrekkende høyt. Kanskje det er for at saksofonisten ikke skal begynne å snøvle i den komplekse rytmikken, bommer pianisten derimot så kan han dekke det over ved å skylde på synkopering. Det slår ikke gnister av denne musikken, materialet er veloverveid og disiplinert, men aldri spontant. Jazzelementene er komponert, ikke improvisert.

Dette er en plate for de som er for gamle for hip hop, men for unge til å dø - en slags neste generasjons voksenjazz for de som fortsatt går med skyggelue i 2020. Skyggelua blir da beholdt mest som en fin mulighet til å gjemme en stadig blankere skalle. Selv om jazz-funk-hip-hop fusjonen fungerer relativt bra er spørmålet er om Quite Sane vil ha noe særlig stort publikum i dag.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Silverchair - Diorama

(Atlantic)

Silverchair leverer en meget voksen og mangefasettert fargeklatt.

Flere:

Diverse artister - 20 Years of Dischord
Brandy - Full Moon