cover

Vivid

Living Colour

CD (1988) - Epic / CBS / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Heavy metal / Funk

Spor:
Cult of personality
I want to know
Middle man
Desperate people
Open letter (to a landlord)
Funny Vibe
Memories can't wait
Broken Hearts
Glamour Boys
What's your favourite color? (theme song)
Which way to America?

Referanser:
Red Hot Chili Peppers
Soundgarden
Faith No More
Led Zeppelin

Vis flere data

Se også:
Stain - Living Colour (1993)
Time's Up - Living Colour (1990)
CollideØscope - Living Colour (2003)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Positivi-tea

'Right down to earth, in a language that everybody here can easily understand.'

Utover 80-tallet kan man i grove trekk påstå at det pågikk en uorganisert segregering i musikkmarkedet. Både det musikalske uttrykket og de liberale verdiene gitt av artister som Sly & The Family Stone, Jimi Hendrix og The Clash hadde så godt som gått i glemmeboken. Røft sett sto vi tilbake med en scene der på den ene siden hvite artister og publikum omfavnet og fordypet seg i heavy metal, og på den andre siden fargede sluttet opp rundt hip-hop og den eksplosive strømmen av undergenre som fulgte med. Etter hvert som identitetsjaget ble mer og mer rendyrket i hver leir, vokste tomrommet seg stort og tomt. Så stort at det nærmet seg en vakuumtilstand der noen før eller siden bare måtte bli sugd inn.

Det er nå vi skal spole tilbake til 1985 og fokusere mikroskopet på et sydende og hip-hop-dominert New York. Vi går ned på gateplan i Brooklyn og følger etter en ung og farget gitarist ved navn Vernon Reid på hans vandring mellom små klubber, sessionarbeider og politiske møter der svarte musikeres rettigheter og interesser står på dagsorden. Reid har selv, i samarbeid med journalisten Greg Tate, nettopp startet interessegruppa Black Rock Coalition. Gruppens mål skulle være å åpne dørene inn til plateselskapene for fargede artister hvis uttrykk falt utenfor de like stereotype som dominerende genrene soul og hip-hop. Reids eget verktøy er et fire mann sterkt gitarbasert band ved navn Living Colour. Det er på dette stadiet et ungt band. Bare ett år gammelt, usikkert og søkende i uttrykket - det er mange influenser å ta tak i en millionby rik på subgenre i alle retninger. I bunn for Reids visjon står imidlertid hans fascinasjon for Jimi Hendrix og hans gitareksesser i den hardere divisjonen av rocken.

Hadde nå Living Colour vært frontet av en vokalist ved navn Jon Bon Jovi i stedet for en svart ung mann som Corey Glover, hatt en hvit trommeslager ved navn John Bonham i stedet for en svart mann som William Calhoun, en hvit bassist ved navn Tom Hamilton i stedet for en svart som Muzz Skillings - da hadde nok en platekontrakt allerede vært i havn på dette stadiet. For en gangs skyld skal vi imidlertid takke de høyere maktene for skjulte "rasistiske" tendenser i platebransjen. Living Colour brukte tiden til å spille live på små klubber, hvor de honet uttrykket til det ble hvisket "Det var da et særdeles uortodokst svart band; funk og soul og sånn, men liksom først og fremst heavy metal!" i krokene. Det er på dette ryktet bandet slippes inn for jobber på legendariske CBGB i New York - en klubb best kjent for å ha foredlet erkehvite band som The Ramones, Blondie og Talking Heads. Husk det siste navnet her, det skal snart hentes inn i omtalen av platen som anmeldes.

Living Colour slo seg i en lengre periode ned nesten fast på CBGB. Publikum vendte seg temmelig raskt til bandets musikalsk kompromissløse uttrykk, og de ukentlige konsertene ble utsolgt nesten som på abonnementsbasis. Det var på en av disse konsertene, i det klokka viser 1986, at en ikke ukjent herre ved navn Mick Jagger dukket opp i lokalet. Slått i bakken av bandets tunge uttrykk og energi lovet han fortgang i sakens videre gang, og kort tid etter sparket han inn dørene hos de høye herrer ved selskapet Epic og forlangte at papir og penn kom på bordet. Jagger stilte selv som garantist og delvis produsent. Alt var nå klart for innspillingen av debuten - det vil si med unntak av et lite hinder: Corey Glover hadde akkurat landet en rolle i Oliver Stones film Platoon og befant seg i en eller annen skyttergrav et anseelig antall mil unna resten av bandet. Vi må derfor stille tiden fram til 1988 før Vivid endelig ser dagens lys i platehyllene.

Ojojoj! Hadde vi bare visst hva vi ventet på; da hadde det blitt to ulidelig lange år. Vivid er en triumf fra ende til annen; spennende, fengende og med en eklektisk tilnærming til den musikalske paletten som vi ikke hadde hørt mye liknende til siden nevnte The Clash' velmaktsdager i begynnelsen av tiåret. Living Colour blander pop, funk, soul, jazz-fusion og heavy metal med den største selvfølgelighet, og i et større og musikkhistorisk perspektiv skal jeg etter hvert forsøke å vise hvor premissgivende dette bandets uttrykk har vært for utviklingen av den hardere rocken gjennom 90-tallet. Ja, faktisk helt fram til i dag da vi skriver 2003 på kalenderen.

Som førstesingel fra Vivid falt valget på den Jagger-produserte godbiten Glamour Boys, en satire med adresse Wall Street og den overfladiske jappetidens helter. Et meget godt valg så langt låta fengende og konsist ga en "hurtigvisning" av bandets uttrykk. Kompet er pop-funky, refrenget er allsangsvennlig, samtidig som Vernon Reid garnerer broene med world-gitar, driver versene med fusion og legger ned karakteristiske heavy metal-powerkorder i refrenget. Den muntre tonen og bandets navn ga også noen åpninger rundt det å presentere noe så uortodokst som et negermetal-band for massene i videoformat. (Ingen enkel sak i 1988 - og egentlig heller ikke i dag, vil jeg tro.) Living Colour fremstilles her sterkt smilende, hoppende energisk med rastafletter i alle retninger og overtrukket med særdeles fargesprakende konfektur. Positivity, indeed.

De som gikk til innkjøp av Vivid på grunnlag av denne risikerte nok å gå på en liten smell da det er tungstomperen Cult Of Personality som møter en i døra. Joda, melodiøs og allsangsvennlig, det er den. Men det er en låt med ambisjoner på flere plan enn som et heftig stykke radiorock. De færreste kontemplerte vel noe særlig hvis stemme det er som åpner hele Living Colours platekarriere:

'And during the few moments that we have left
we wanna talk right down to earth
in a language that everybody here
can easily understand'

Svar: Malcolm X. Tilfeldighet? Neppe! Sosialpolitiske motiver? Jepp, men dette kan du lese mer om under omtalen av Time's Up (1990). Her nøyer jeg meg med å konstatere at låta er en rein perle, komplett med frenetisk progressive gitarløp i knalltempo, samt at den glitrende teksten balanserer hårfint mellom satire og et underliggende, ulmende sinne.

I know your anger, I know your dreams
I've been everything you want to be
I'm the Cult of Personality

Den etterfølgende I Want To Know er nok en tryggere og mykere favn å legge seg ned i. Det er en poptrukket og melodiøs liten sak som sogner til mer tradisjonell tungrock, samtidig som lyrikken lener seg på klassiske "gi meg litt sukker, baby"-motiver. Jeg hopper videre raskt over den lekre riffløperen Middle Man og lander på røkk-og-napp-proggeren Desperate People. Dæven for en låt! Et hyperraskt introparti er inngangsbilletten til et tungt, men fotristende stykke rock i Led Zeppelin-tradisjon. Nok en gang ledsaget av en førsteklasses tekst, denne gang rundt det å miste fotfestet i hverdagen etter omgang med tyngre narkotika:

You get your sunshine from a tab of paper
Then you're sitting in a spinning room
The clock is tocking and it's laughing at you
Your life's a mystery without a clue

Med Open Letter (To a Landlord) gir bandet for første gang tydelig til kjenne sin sosialpolitiske samvittighet til et nydelig komp i grenselandet mellom ballade og fresende rock. I Funny Vibe går det på ny over stokk og stein, først i et vilt prog-jag, før låta legger seg bakpå i et funky fusionjazz-driv. Legg også merke til at Reids gamle venner Chuck D og Flavor Flav fra Public Enemy dukker opp for en rask cameo i midten av låta.

Vi er nå kommet til Vivids merkeligste innslag. Det er på tide å plukke Talking Heads ned fra hylla igjen i det Living Colour legger ned en praktfull og paranoid cover av Memories Can't Wait fra Fear Of Music (1979). Gitt disse to bandenes totalt forskjellige uttrykk, er det det omtrent like overraskende utspill som den gang Talking Heads ga til kjenne en cover av Al Greens soulslager Take Me To The River på More Songs About Buildings And Food (1978).

Med den minimalistiske What's Your Favourite Colour (gjett svaret) strør Living Colour på ny solskinn, positive vibber og det glade funk-budskap til verden rundt seg. Tematisk står den i en bitende kontrast til det aggressive avslutningskuttet Which Way To America, et forrykende fusionmetall-nummer der Reids misnøye med USAs velferdsprogram kommer tydelig til syne:

I look at the TV
Your America's doing well
(...)
Where is my picket fence
My long, tall glass of lemonade
Where is my VCR, my stereo, my TV show
I look at the TV
I don't see your America

Og her er vi ved veis ende på en litt historisk og en veldig solid klassiker. Living Colour klarte med Vivid langt på vei å samle et multikulturelt publikum, kanskje mye takket være nevnte video til Glamour Boys der bandet fremstiller seg så innsmigrende, joviale og forsonlige at de kunne vært åpningsband på et KKK-møte i Mississippi. Det ble platina-platesalg, verdensturné (blant annet som oppvarming til Rolling Stones på Steel Wheels-turnéen), bransjeaksept og penger på bok. Likevel var det noe foruroligende som snart kom til å ulme. Jeg følger røyken til ildstedet i omtalen av oppfølgeren Time's Up. Bli gjerne med, hvis du vil.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


My Dying Bride - The Dreadful Hour

(Peaceville)

My Dying Bride gjør selvforakt, fortapelse og ubesvart kjærlighet til noe fantastisk vakkert.

Flere:

Leonard Cohen - Live at the Isle of Wight 1970
Simon Joyner - Skeleton Blues