cover

Ultimatum

The Long Winters

CD-EP (2005) - Barsuk / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Poprock / Indiepop

Spor:
The Commander Thinks Aloud
Ultimatum
Everything Is Talking
Delicate Hands
Bride and Bridle (live)
Ultimatum (live)

Referanser:
Elliott Smith
John Vanderslice
Counting Crows

Vis flere data

Se også:
When I Pretend to Fall - The Long Winters (2003)
Putting the Days to Bed - The Long Winters (2006)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


En dose underfundighet og et knippe ulykker

Kom, bli med inn i en lun og underfundig verden. Det berettes om hip-hop jazz banker, menn som brenner løv og mennesker som nekter å spise maskiner.

The Long Winters virker å være i skuddet for tiden, og har klamret seg som en liten stjerne til den omfattende indiehimmelen som et medlem i kameratgjengen til Death Cab For Cutie, The Minus 5 og The Posies. En dag forleden hørte jeg tonene deres sile ut av P3s mektige lydsluse, men ikke nok med det, de har turnert med de harmløse britpoperne i Keane. Nå er verken P3 eller Keane noe som skaper musikalske harabald i stua mi, men det er da i hvertfall noe.

Med ulykker som tema er det neppe harabald The Long Winters' frontmann John Roderick hadde i tankene da han snekret sammen denne EP bestående av 4 ferske låter og 2 akustiske liveinnspillinger. Første sang ut, The Commander Thinks Aloud skal visstnok referere til ulykken med romfergen Columbia, sett fra mannskapets side.
Videre så uttrykkes også bekymring for menneskelig isolasjon på bekostning av teknologisk utvikling (det uvanlige) og det berettes om kjærlighetsbånd som rives i fillebiter (det vanlige).

Der det forrige albumet var en slags lettutgave av Death Cab For Cutie som tripper lettere på tå inn på soverommet til The Posies, hvor lett-psykedeliske poptoner à la Eels og Elephant 6 snikes ut av spilledåsen og Peter Buck fra R.E.M. sitter barnevakt, er Ultimatum bekledd av litt andre toner. Fargene er mer høstaktige og tonene er lunere. Formen er mer singer/songwriter-aktig og John Rodericks emosjonelle stemme er løftet mer i front og bærer preg av Adam Duritz (Counting Crows). Det arrangementmessige smaker av labelkompis John Vanderslice, hvor trommeloops, analoge synther og strykerarrangement forener seg og blir den musikalske puten John Roderick hviler seg på EPen i gjennom.

I tillegg til at Roderick forsyner oss med noen riktig så hyggelige låter på Ultimatum, så lirker han ut den ene teksthøydaren etter den andre. På Everything Is Talking, en av platens høydepunkter, kommer det frem på det mest underfundige vis:

My Bank is Hip-Hop Jazz
They're too street, I don't get it
I won't eat a machine
But what if it asks me?
What if it says my name?

Om dette er en teknologisk problemstilling som kommer til å bli sterkt gjeldende fram i tid, det vet jeg ei. Det jeg vet derimot er at denne sangen med sitt litt døsige Rhodes-aktige komp, samt tittellåten Ultimatum, gjør at det bugner godt for neste langspiller.

Helheten av Ultimatum setter meg ikke akkurat i noen fyr, ei heller noen flamme, men noen rett så gode enkeltspor og verslinjer det står gnister av, gjør at jeg kommer til å ha et halvt øre på lur ved neste korsvei, evt. ved den neste hip-hop jazz banken. Om jeg kommer til å omfavne The Long Winters i vill og hemningsløs begeistring da, det gjenstår rett og slett å se!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Stereolab - Sound-Dust

(Elektra)

Sjarmerende og vakre melodier, fullkommen produksjon. Perfekt pop!

Flere:

Drive-By Truckers - Brighter Than Creation's Dark
The Gin & Tonic Youth - New Times