Invito al Cielo

CD-EP (1998) - Sonic Youth Records

Genre:
Rock

Spor:
Invito Al Cielo
Hungara Vivo
Radio-Amatoroj

Se også:
Daydream Nation - Sonic Youth (1988)
Confusion is Sex - Sonic Youth (1983)
Bad Moon Rising - Sonic Youth (1985)
EVOL - Sonic Youth (1986)
Sister - Sonic Youth (1987)

Dvelende og dunkel

O'Rourkes inntreden i Sonic Youth

Av Morten Normann

03.12.2004

Jim O'Rourke har lenge vært en ledende skikkelse i eksperimentell musikksammenheng, og har holdt på siden midten av 80-tallet frem til i dag med ben i de fleste musikalske sjangere. Fra en energisk begynnelse med bl.a. teatralsk og voldsom fri-improvisasjon i The Elvis Messiahs og medskaper av post-industrielle toneklynger i Illusion of Safety, ble han etter utallige opptredener i andre band (blant annet i Gastr Del Sol) fra og med sent 90-tall fast medlem i Sonic Youth. På Invito Al Cielo, den tredje av SYR-utgivelsene, spiller Jim O'Rourke sammen med bandet som gjest, men ble etter denne utgivelsen medlem av gruppen på heltid.

Albumet skiller seg til tider veldig mye fra de foregående to (Anagrama og Slaapkamers Met Slagrom) og er sammenlignet med disse en mer nedtonet og innadvendt affære. Jim O'Rourkes inntreden i bandet lar seg særlig merke ved hans bruk av lydkilder som sjelden før har vært tilstede hos Sonic Youth, og i tillegg til dette en helt annen organisering av lydrommet. Mer vekt på stemning og atmosfære enn fremtredende melodilinjer kommer her til uttrykk som forsiktig skraping, manipulerte stemmer og dvelende gitarklanger. Den tredje utgivelsen i serien åpner enda videre enn før det musikalske rommet og klarer via tre improviserte spor - åpningskuttet Invito Al Cielo og dennes klagende trompeter og surklende gitarer; Hungara Vivos nesten melodiøse og svakt melankolske klangdyner; samt avslutningssporet Radio-Amatorojs raslende trommer, tunge drønn og skurrende gitarer - å mane frem en grim og seig stemning som er i stand til å la partier som ofte er perifere i Sonic Youths andre utgivelser her få utfolde seg på en herlig dunkel måte. Albumet er til forskjell fra de foregående platene en vending vekk fra et (noen vil kanskje si) typisk lydbilde, og et steg inn en annen mer diffus, men like fullt interessant lydverden.