cover

Madrugada

Madrugada

CD (2008) - EMI Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Rock'n'Roll / Americana / Norwegian depression

Spor:
Whatever Happened to You?
The Hour of the Wolf
Look Away Lucifer
Honey Bee
New Woman/New Man
What's On Your Mind?
Highway of Light
Valley of Deception
Our Time Won't Live That Long

Referanser:
Nick Cave and the Bad Seeds
Leonard Cohen
The Gun Club
Tindersticks
The Doors
The Velvet Underground
R.E.M.
My Midnight Creeps

Vis flere data

Se også:
The Nightly Disease - Madrugada (2001)
Grit - Madrugada (2002)
The Deep End - Madrugada (2005)
The Deep End - Madrugada (2005)
Live at Tralfamadore - Madrugada (2005)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Testamentet

Ringen er sluttet, lyset er slukket. Norges største rockeband sier farvel med sin sterkeste plate siden funklende Industrial Silence.

Da er det slutt. Norges største rockeband og flaggskip sier takk for seg etter et drøyt tiår, seks album og en bemerkelsesverdig karrière. Bejublet da de på tampen av 90-tallet pangstartet med industriell stillhet, misforstått da demoner og faenskap red nordlendingene midt i karrieren, storselgere og utskjelt av indiehipsterne her hjemme de siste årene – samtidig som utlandssatsningen bar frukter med gnistrende tilbakemeldinger og et stadig større publikum. Ti år - der en reise farget av melankoli, mørke og desperasjon har gått fra små klubber til et utsolgt Oslo Spektrum, fra høyreiste topper til dype daler, fra triumf til bunnløs fortvilelse.

1998. Ryktene gikk. Et nytt nordnorsk rockeband sto i startgropa og hadde noe å melde. I tiden rundt den første strålende EPen gjorde Madrugada to eventyrlige konserter på BlåRock i Tromsø, et sted som raskt ble for lite for et band som året etter - med Industrial Silence - tok steget opp i elitedivisjon og raskt ble et flaggskip i en kreativ og kunstnerisk opptur for norsk rock rundt inngangen til det 21. århundre. Debuten var en åpenbaring. De blå tonene, den distinkte gitarlyden, en uttrykksfull stemme fylt av dybde og mørke, og et band som øyeblikkelig fant sitt utrykk – der amerikanske tradisjoner fra Cash, Cohen og R.E.M. møtte desperasjonen til Nick Cave og Velvet Underground - gjennom låter som føltes overveldende bra.

Med Robert Burås' død i fjor sommer trodde nok mange at The Deep End ble siste studiostikk, men – heldigvis – trioen var i Hoboken, New Jersey med John Agnello bak spakene noen måneder før. En produsent som fanget lyden på de to første platene, og som også var sterkt involvert i My Midnight Creeps' triumferende Histamin. Sorgprosessen til Sivert Høyem og Frode Jacobsen har bestått av ferdiggjøring - og resultatet, selvtittulerte Madrugada, viser et band som med sin exit skaper et tomrom her hjemme.

Bakteppet er dystert. Død, sorg og savn skinner gjennom i en naknere, råere og mer direkte produksjon enn på den polerte storselgeren The Deep End. Med skremmende, nesten profetisk fremsynte tekster, viser bandet nok en gang balansegang ytterst på kanten, der avgrunnen mer enn skimtes. De var der på The Nighly Disease også, men det føles enda sterkere nå. Whatever Happend to You?, roper Sivert Høyem når platen monumentalt sparkes i gang med blødende gitarspill og urovekkende feedback signert Robert Burås. Selv om teksten er skrevet lenge før 12. juli 2007 er det selvsagt umulig å ikke assosiere dette med mørket som senket seg midt på sommeren i fjor.

Trioen reiste kanskje over Atlanteren med et ønske om å vende tilbake til sine røtter, der såre og nakne ballader møter stolt gitarrock farget av mørke netter, ville fjell og frådende hav. Det høres i hvert fall slik ut når aggressive, rasende og mektig tøffe The Hour of the Wolf eksploderer i et elektrisk gnistregn der Robert Burås markerer sin klasse. Med sitt ekko fra Black Mambo er den strålende, og et av albumets aller sterkeste kort. Look Away Luicefer er nevekamp med djevelen i et mørkt Nick Cave-landskap, der nådeløs og vond blues vendes til sinne og larmende frustrasjon. Den doble bunnen, med latinen som sier lysbærer, leder oss inn i vakre og nakne Honey Bee, der en følsom Sivert Høyem følges av et englekor fra himmelen - personifisert av Ingrid Olava og Ane Brun.

Alex Kloster-Jensen fra My Midnight Creeps er sentral andregitarist på platen, mest elektrisk og høyspent, men som i inderlige What's on Your Mind trakterer akustisk gitar, mens kjempen fra The Gun Club, The Cramps og The Bad Seeds - Kid Congo Powers - spiller slidegitar over et teppe av strykere og et band som beveger seg i et åpent landskap. Tapt kjærlighet og oppbrudd brettes ømt ut med Ingrid Olavas fantastiske stemme som livgivende pust i bevegende tospann med Høyem. Why does it have to be this way? Spørsmålet er tilbakeskuende, selv om låten like fullt peker fremover mot de funklende øyeblikk Madrugada strakk seg mot på sin jakt etter magi.

Highway of Light er symbolladet og strykertung når låten forlater neonopplyste gater på sin vei mot motorveiens stille mørke. Den varsler at vi nærmer oss slutten, der de blåsvarte tonene fra natta igjen lyses opp av stjernehimmelen over Valley of Deception. Do you love me? I need to hear it, synger Høyem for aller siste gang med Madrugada, mens vemodet og tomheten senker seg.

Ringen er sluttet. Et eventyr er over, og når det først gikk som det gikk kunne vel knapt punktumet vært sterkere. Helt sist på platen kommer øyeblikket - det sterkeste festet på en norsk utgivelse siden Narkoman kom som Joachim Nielsens svanesang. Med hjertet utenpå skjorta står Robert Burås frem, bak en akustisk gitar og mikrofon. Og for første gang på en Madrugada-plate bærer han en låt – helt alene. Our Time Won't Live That Long får hårene til å reise seg, mens nervene står i høyspenn. Det er ufatterlig sårt og lammende trist når røsten fra graven flommer ut av høytalerne og fryser tiden.

Don't know when they put me in the ground
I don't know if I will leave alone


Stillheten som følger er øredøvende. Og så, etter noe som føles som en liten evighet, ringer klokkene gjennom orgeltoner fra himmelen. Det er over. Det er slutt.

Takk - og farvel.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


A Silver Mt. Zion - Horses in the Sky

(Constellation)

Elsk eller hat: nok et post-apokalyptisk manifest fra kanadisk kollektiv.

Flere:

Domenico+2/Kassin +2/Moreno +2 - Sincerely Hot
Os Mutantes - Mutantes ao Vivo: Barbican Theatre, Londres 2006