To the Rescue

Casa Electro Novo

CD (2004) - Trust Me / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

My casa or yours?

Eksilamerikaner byr på lettglemte sommerrytmer som gir umiddelbar tilfredsstillelse.

Av Tom-Erik Lønnerød

Del på Facebook17.06.2004

Akkurat som påsken krever en lettlest krim, har sommeren behov for lettfattelig popmusikk. Årets redningsflåte er Casa Electro Novo som kommer min vei via Trust Me Records. Enmannsbandet regjeres av amerikaneren Carl M. Smith, som har gjort europeer av seg med base i Berlin og London.

Uttrykket som dominerer debutalbumet To The Rescue, er retroaktivt med imponerende bredde. Smith byr på tilbakeskuende elektro i det ene øyeblikket for så å vri uttrykket i retning av skitten rock i det neste. Ingen av delene er særlig nyskapende, men Casa Electro Novo leverer med en gutteaktig sjarm som er umulig å motstå. Dersom du mangler et lydspor til oppbyggende timer i parken denne sommeren er To The Rescue din redning - fri for selvhøytidelighet og pretensiøst tomprat.

Åpningen av albumet er tillagt et elektronisk uttrykk med referanser til tysk nybrottsarbeid på 70-tallet. Dersom gutta i Kraftwerk hadde vært bekymringsfrie sjeler, hadde de sannsynligvis produsert åpningslåta Casa Electro Trip for 30 år siden. Tilbakeskuende rytmer dominerer også den påfølgende Space Junk, men her får blippene besøk av skrudd gitar som gir låta et tilskudd av adrenalin. Funky bass introduserer Angels & Insects og byr på et lydbilde som ikke er ulikt det soniske uttrykket som Dust Brothers skrudde for Beck på Odelay. Låta gir anerkjennende nikk til John Peel og et ballespark til George Bush, men er først og fremst en partylåt med en umiddelbar hook.

Fire låter ut i albumet kommer et markant brudd hvor det elektroniske uttrykket byttes ut med gitarbasert rock i gata til The Strokes og Primal Scream anno Jailbird. Musikken er fremdeles dødelig fengende og rockeren Chelsea Piers er den låta i utvalget som fanget oppmerksomheten min først. I dette lunet byr Smith på vokal som ligger tett opp til Primal Scream-sjef Bobby Gillespie. Tittellåta gir den klassiske rocken elektroniske utfordringer underveis, og selv om hybriden fremstår som uforløst er forsøket prisverdig i seg selv.

Ikke alle forsøkene er like vellykkede i mine ører. Den hals-over-hode-rastløse Lower East Side blir en fattig kopi av lutfattige Sigue Sigue Sputnik med klare paralleller til deres overdrevne bruk av effekter i et punkaktig lydlandskap. Den innledende entusiasmen får et skudd for baugen i løpet av den avsluttende halvdelen hvor flere trøtte låter gjør at interessen falmer. Helhetsinntrykket reddes delvis av de campy låtene Femme Fatale og Casa Ago Go som i det minste byr på en god dose humor.

Casa Electro Novo vil ikke revolusjonere populærmusikken, men med en fandenivoldsk tilnærming til låtsnekring makter Carl M. Smith å gjøre sløve sommerdager litt mer adrenalinfylte. Jeg trykker To The Rescue til mitt bryst denne sommeren, men vil nok glemme hele flørten når høstregnet slår mot ruta.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: