Good Morning Aztlán

Los Lobos

CD (2002) - Mammoth

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Los Lobos svikter aldri

Det er en tid for jobb, det er en tid for lek. Det er en tid for ettertanke, det er en tid for dans.

Av Ingve Aalbu

Del på Facebook05.09.2002 (opprinnelig fra pstereo.no)

Jeg hørte "Good morning Aztlan" i bilen, fra begynnelse til slutt, da det gikk opp for meg. Noen dager seinere tok jeg plata fram på fest og fikk bekreftet inntrykket.

"Good morning Aztlan" er mindre kantete enn "Colossal head". Albumet har flottere, mer tidløse sanger enn "This time". Det er mer åpent og utadvendt enn Latin Playboys-platene. Det er mer representativt enn Los Super Seven. Det skulle ikke forundre meg om "Good morning Aztlan" er det beste, mest underholdende vi har hørt fra Los Lobos siden klassikeren "Kiko" ble utgitt i 1992.

Det sier sitt.

"Good morning Aztlan" er alt Los Lobos gjør best, på en gang. Det er litt synd at gruppa plasserer den eneste svake sangen først, den uinteressante, litt masete "Done gone blue". Men derfra og inn er albumet en fryd og en fest.

"What in the world" høres ut som en blanding av Sam Cooke og The Band. "The word" kunne gått inn på "What's going on" av Marvin Gaye, eller på en av platene til Curtis Mayfield, den snille, lille soulkjempen fra Chicago.

Lenny Kravitz burde høre nøye etter på "The big ranch", mens Eric Clapton har alt å lære av bluesen på "Hearts of stone". "Malaque", "Luz de Mi Vida" og "Maria Christina" er ekte latino, mer sensuell og forførende og sexy enn Shakira og Jennifer Lopez til sammen.

Jeg må si én, to, tre ting til før jeg går videre.

Conrad Lozano, David Hidalgo, Cesar Rosas og Louie Perez er en gjeng mer eller mindre overvektige degoser fra East LA. Det siste medlemmet i Los Lobos, Steve Berlin, ser også ut som en degos fra East LA, men kommer fra en helt annen del av landet. Han er til gjengjeld den mest overvektige av alle.

Jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis et par av medlemmene i Los Lobos, for eksempel David Hidalgo og Cesar Rosas, hadde hatt kroppen til Ricky Martin. Da tror jeg at noen og enhver ville ha fått seg en vekker. Selv jeg, et innbitt b-menneske, får lyst til å hoppe ut av senga til lyden av "Good morning Aztlan", tittelkuttet på gruppas siste plate.

Den beste låten på albumet er likevel "Tony y Maria", en verdig oppfølger til "A matter of time", kanskje Los Lobos mest fullendte skapelse. Sangen er en ny, stillferdig liten novelle fra grenseområdet i sør. Tony og Maria er bare to av de mange, mange som har tatt veien fra Mexico til Los Angeles i håp om et bedre liv.

Tony washes dishes, Maria she sweeps floors,
the dreams that they once had,
well, they don't have them anymore.

Det er en gripende og enkel historie, like vakker som "Across the border" av Bruce Springsteen, bare sannere og mer romantisk. Tony og Maria bestemmer seg etter hvert for å vende hjem til Mexico. I USA føler begge seg alene, selv når de er nær hverandre.

We promised that we'd care for one another,
said Tony to his wife,
now and for the rest of our lives

Det er en tid for jobb, det er en tid for lek. Det er en tid for ettertanke, det er en tid for dans. Los Lobos svikter aldri.

"Don't be late and get to this!"

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: