A Little Mixed Up

Billy T Band

CD (2007) Bare Bra Musikk

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Norsk kvalitetsblues

Veteranen Bill Troiani har her sannsynligvis begått en av fjorårets beste norske bluesutgivelser, selvsagt uten å bli nominert til Spellemann.

Av Thomas Andersen

24.01.2008

2007 var et godt år for norske bluesutgivelser. Mens man akket og bar seg over mangelen på norske utgivelser i resten av bransjen, kom det en rekke gode norske blues-skiver i fjor. Blant de beste som kom ut er Billy T Band, som definitivt burde ha vært nominert til Spellemann, sammen med sørgelig forbigåtte Greasy Gravy. Dette er nemlig en plate som strutter av kvalitet på alle måter. La meg fortelle hvorfor.

Bill Troiani er en levende bass-legende, som vi er så heldig å ha i det norske bluesmiljøet. Når han nå endelig kommer med materiale under eget navn, er det grunn til å glede seg. A Little Mixed Up vitner om mengder av musikkforståelse, respekt og kjennskap til blues og beslektede stilarter, utsøkt musikalitet og forståelse for at i et bluesband så er det summen av de forskjellige delene som avgjør hvor godt et produkt blir. Dette bandet er et kollektiv som jobber hardt for å gjøre hverandre gode. Dette kommer selvsagt ikke av seg selv, og det er vel få som har spilt så mye live på norske klubbscener som dette bandet.

Til å hjelpe seg på A Little Mixed Up har Troiani en gjeng sultne, men erfarne unge musikere som under Troianis stødige veiledning leverer et album som ikke satser på å bowle over lytteren med hylende soloer og posering, men som baserer seg på at musikken i seg selv er god nok. Gitaristene Håkon Høye og Ian Fredrick Johannessen har sakte, men sikkert bygd seg opp til å bli et team som briljerer i låt etter låt med smakfullt gitarspill. Høye har i mine ører hatt en utvikling ikke helt ulik den Kid Andersen hadde. Han imponerte ikke så veldig mange for bare noen år siden, men her leverer han fete, presise soloer og riff av Hollywood Fats-skolen i låt etter låt. Johannessen er mer Texas i spillestilen og man hører islett av Jimmie Vaughan og Freddie King i spillet. På trommer gjør Alexander Pettersen det klart at han er en av Norges beste bluestrommiser og den naturlige arvtaker etter Martin Windstad (hvis vi ser bort fra gamlefar Per Fredriksen). Trommespillet er et sant svir gjennom hele plata, alltid i lomma og alltid med et par triks for å bygge opp under solistenes eskapader.

Da gjenstår bare å nevne Troianis bass, som selvsagt er Rolls Royce hele veien. Ikke en tone for mye og et overlegent gyng gjennom hele plata. Ekstra morsomt er det også å registrere at Troiani synger svært bra, noe som ofte er noe av en akilleshæl på mange norske bluesutgivelser. Det var bandet. Da gjenstår musikken. En smart blanding et par låter signert Troiani selv og et knippe sjeldne covere man sjelden hører utgjør en flott balanse. Det er ikke alt for ofte du hører covere av låtskrivere som Sir Mack Rice, Hollywood Flames, Tommy Ridgley, Jesse Gee og Johnny Horton på norske bluesutgivelser.

Det begynner imidlertid i mer kjent farvann med Doc Pomus' Boogie Woogie Country Girl, som umiddelbart viser at dette blir moro. Herlig vestkyst-gitar, stramt komp og fete saksofoner gjør dette til en liten fest som Big Joe Turner ville nikket anerkjennende til. Love Sickness synes jeg fungerer litt dårligere, men det er funky saker som løftes av Iver Olav Erstads dryppende hammond. Tittlelåten er derimot glitrende rock n' roll som profiterer på ilter Texas-gitar fra Johannessens. En låt verdig T-Birds anno 1982. Og mens vi er inne på T-Birds; Can't Be Good er et av platas høydepunkt med sin umiskjennelige T-Bird Rhythm. Den minner om Why Get Up og er et lite slentrende mesterverk. Her kan også munnspilltalentet Eirik Bergene nytes.

Så er vi inne i helt annet musikalsk territorium med Groovin – en doven California stroller som bandet får til å funke på forbilledlig måte. Det er ikke lett å få denne til å svinge, men disse karene klarer det. Don't You Mess With My Money er litt trå, selv om teksten er fornøyelig. Don't Do It har igjen dette underliggende groovet som er vanskelig å forklare og enda vanskeligere å få til. Mye skyldes kompet, som til de grader er "riktig". Pettersen og Troiani har en kjemi som burde tappes og selges på boks, så ville vi fått mange gode bluesband i Norge.

Ordinary Girl oser New Orleans, mens Buzz Buzz Buzz oser glad California doo wop, men med en dose Oslo-grit som gjør låta hakket tøffere. Herrene Høye og Johannessen legger ned en bunn av doble gitarer som Troiani kan bygge vokalen oppå. Lipstick Powder & Paint er igjen en tour de force for Pettersen og Troianis komp, samt at saksofon gir ekstra trøkk i rytmen. Lovers Rock og Oscar's Bounce avrunder A Little Mixed Up på en bedagelig måte. Førstnevnte løftes av stilfull gitar, mens den jazza instrumentalen Oscar's Bounce bygges rundt samspill mellom Erstads rullende hammond og Johannessens gitar.

A Little Mixed Up er spilt inn på lavd budsjett, men det kan ikke høres. Lyden er varm og fin, med mye luft og en behagelig produksjon. Det er rett og slett veldig mye som stemmer her, selv om en 3-4 låter er litt for middelmådig til å kunne nå sekseren. I tillegg er spilletiden noe kort – vi kunne definitivt tålt flere låter på dette albumet. Men kjøp anbefales, selv om A Little Mixed Up nok kan være vanskelig å få tak i. Det finnes imidlertid å kjøpe på bandets konserter og på Cruisin Records.

Groovissimo

Supersilent - Supersilent 7

En knallsolid konsertfilm med flere store høydepunkter. Hiorthøy og Supersilent i sublimt samspill.

Flere: