cover

Skebokvarnsv. 209

Thåström

CD (2005) - Sonet / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter / Folkrock / Visepop

Spor:
Brev till 10:e våningen
Söndagmåndagsång
Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce
Fanfanfan
Främling överallt
The Haters
Sønder Boulevard
När muren föll
Stjärna som är din
619 kilometer
Om Black Jim

Referanser:
Ebba Grön
Imperiet
Rymdimperiet
Peace Love and Pitbulls
Ulf Lundell
Bruce Springsteen
Pelle Ossler

Vis flere data

Se også:
Mannen som blev en gris - Thåström (2002)
Kärlek är för dom - Thåström (2009)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Rotløs rebell

Thåström har roet seg enda litt mer, skuet bakover og kommet nærmere kjernen av seg selv.

Nakenheten. Hudløsheten. De avskrellede sangene, kalde og bare. Jeg tror det er det jeg liker best med Skebokvarnsv. 209. Følelsen av at innspillingen har krevd sitt, at det faktisk har krevd en god del å ikke lenger kunne halvt gjemme seg bak en skog av industriell lyd, følelsen av at det koster å kle av seg og etterpå legge hjertet åpent for innsyn. Det kan ikke ha vært lett. Det må rett og slett ha krevd sin mann. Spesielt når du har avsluttet ditt forrige album med en låt kalt Aldrig nånsin komma ner.

Hva den gamle rebell Joakim Thåström har gjort innledningsvis på Skebokvarnsv. 209 er derfor ikke så rent lite finurlig, i alle fall som retorisk grep. Kanskje er det tilsiktet, kanskje er det ikke. Men uansett: Han har, trass i ovennevnte utsagn, kommet ned. Faktisk så langt ned at han sender brev opp til tiende etasje, til noen som har meldt seg ut av samhället, til en som ikke lenger kommer ned og hilser på. "Hur går det runt nu, besta broder? Vad ser du längst där uppifrån tornet? Ser du allt, allt det där som gjorde oss til det vi blev?" synger Thåström på Brev till 10:e våningen, nakent og nært, med tynnslitt og sprukken røst.

Kanskje er besta broder en gammel polare, kanskje er det Han der oppe, kanskje er det personen Joakim Thåström selv var for tjuefem år siden, den gang han spilte sammen med Gurra og Fjodor og gikk under tilnavnet Pimme i Ebba Grön. Det er bare han som vet svaret. Men riktig så fint er det - nesten vemodig fint, og veldig dempet, veldig tankefullt, mot en spartansk gitar og et gråtende munnspill i et nedtonet arrangement hvor kun stemmen synes å orke spenne ifra. På de rette stedene er det inderlig vakkert, og inderlig meningsfullt.

Nå kunne jeg kanskje benyttet anledningen til å skrive langt og utfyllende om både Ebba Grön og Imperiet. Jeg har etter hvert innsett at det ikke er helt nødvendig. Noe blir det selvsagt. Men kanskje kunne jeg i stedet sagt noe om et av Joakim Thåströms litt mindre kjente prosjekter, Peace, Love and Pitbulls; heller ikke det behøves. Derfor: Her er marginalt å hente. Bare litt Ebba Grön, null Imperiet, niks PLP. I stedet skal jeg si litt om The Haters.

The Haters var nemlig forløperen for Ebba Grön, før Thåström og Lennart "Fjodor" Eriksson en kveld koplet seg på polisradioen og fulgte politiets jakt på den tyske terroristen Norbert Kröcher, det hele under dekknavn Operation Leo med kode Ebba röd. Da pågripelsen var fullbyrdet ble "Ebba grön" ropt ut i radioen. Med det sluttet The Haters å eksistere. De eksisterte i én liten uke, og skulle gjøre større og langt vektigere ting. Men det var med Haters det startet, og her har de fått en egen låt. "Det var vi som föddes nån gang på den tysta tiden. Det var vi som kom från söder om stan. Det var vi som måste skrika livet ur oss. Bara för å veta att vi fanns och va."

Sånn var det kanskje å leve tenårene i Skebokvarnsv i drabantbyen Rågsved utenfor Stockholm i 1976. Kanskje stod det virkelig om punken eller livet? I hvert fall var det Haters "som skulle stå längst fram när hela skiten bara sa pang pang pang. Det var vi som skulle skriva vår egen bibel. Det var vi som hette Haters i en dag."

Det minner meg ganske mye om engelske John Kings oppvekstroman Human Punk, bare at Slough anno 1976 har blitt til Sverige og øl har blitt til "sur tirnave," Systembolagets "just då billigste medicin, med en pikant smak av terpentin." Lik Brev till 10:e våningen er The Haters ikke stort mer enn lyden av en gitar og en stemme i sørgmodige valsetrinn over et dansegulv, lenge etter at selskapet har sluknet i krokene og flaskene er tomme, uten at det egentlig gjør all verden. Melankolikeren Thåström er en Thåström det er verdt å lytte til, i kraft av sin poetiske kraft og sitt strittende mikrofoniske nærvær.

Den Thåström vi møter på Skebokvarnsv. 209 er, som det forhåpentligvis kommer fram av dette, annerledes den Thåström vi møtte på Det er ni som är konstiga, det är jag som är normal og Mannen som blev en gris. Borte er det verste svartsynet, den rammeste samfunnskritikken, den mest håpløse håpløsheten og den tyngste misantropien; tilbake sitter en mer ettertenksom og melankolsk 48-åring som har nærmet seg Ulf Lundell og Per Ossler i tanke og gjerning, og som sitter ved et vindu i Vesterbro i København og nyter lyden av stillheten; som nyter mangelen på andre menneskers tilstedeværelse. "Når jag kom til Vesterbro, var det som att öppna en dörr och kliva inn, när jag kom till Vesterbro var det som att hitta hem," synger han - og for en som selv har bodd i Istedgade med sine snuskete bevertninger og stilfulle cocktailbarer side om side er det en temmelig sjelfull lytteropplevelse.

Verdt å nevne er også to rene hyllestspor; Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce og Om Black Jim, den første om Gun Club-vokalist Lee Pierce, som levde hardere enn de aller, aller fleste; sistnevnte om den svenske proletarforfatter og dikter Dan Andersson som døde av cyanidforgiftning i en hotellseng i Stockholm 1920. Spesielt sistnevnte sliter bortimot ryggmargen i filler, med en innbitt og smått forulempet Thåström over et sørgmodig piano - og gitarakkompagnement som kunne fortsatt til langt uti morgentimene, og med den toner Skebokvarnsv. 209 ut, stille og majestetisk, "och från himlen trillar spik ner."

I korte trekk: En tidvis lysende mørk plate, full av mening, full av personlighet og sjel. Borte er det verste raseriet, i stedet har kommet til en klokere og mer harmonisk ex-punker. Et par ikke like engasjerende spor samt antydninger til ensformighet halvveis inn i albumet, ellers er dette kors i taket og bank i bordet og alle hjerter gleder seg for alle penga.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.