cover

Arcane Rain Fell

Draconian

CD (2005) - Napalm / SPV / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Doom / Goth / Death metal

Spor:
A Scenery of Loss
Daylight Misery
The Apostasy Canticle
Expostulation
Heaven Laid in Tears (Angels' Lament)
The Abhorrent Rays
The Everlasting Scar
Death, Come Near Me

Referanser:
My Dying Bride
Katatonia
Swallow the Sun
Tristania
Theatre of Tragedy

Vis flere data

Se også:
Where Lovers Mourn - Draconian (2003)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Tungsindig melankoli

Draconian har rettet opp skjønnhetsfeilene siden sist, og gitt ut en monumentalt sterk andreskive.

Gjør deg klar til en mørk, tungsindig og stemningsfylt reise inn i Draconians fantastiske doom-univers. Der bandets debut Where Lovers Mourn til tider fremsto som noe blek og anonymt unnvikende, er dette dystre verket smekkfullt av kraft og massiv vitalitet. Svenske Draconian har nå lagt fra seg mange av goth-fragmentene som var tilstede på den første utgivelsen, og satser i en enda større grad på seig melodisk doom metal med herlige innslag av death metal.

Draconian har vunnet mye på å droppe det meste av den klokkeklare kvinnerøsten som var tilstede på Where Lovers Mourn, og i stedet benytte seg ytterligere av brutal growlingvokal. Dette har gitt låtmaterialet en kompakt tyngde og et voldsomt mørkt preg den vanskelig kunne ha oppnådd med Lisa Johansson i rollen som hovedvokalist. Hun synger for øvrig meget bra, og har slett ikke sluttet i bandet. Lisa medvirker nemlig på flere av låtene, selv om det ikke er i en like stor grad som før. Men der stemmen hennes kommer til orde, har den blitt langt mer balansert og hendig plassert i forhold til ekstremvokalen, samt det som skjer i den instrumentale delen av lydbildet. Det hele klaffer så mye bedre på Arcane Rain Fell i forhold til debuten. Synthen har også glidd litt lengre vekk fra hovedfokuset, og fungerer enda mer som en stemningsmanende faktor fremfor et eget instrument, samtidig som at fiolinen er helt og holdent borte. Goth-preget som var umiskjennelig tilstedeværende på den forrige utgivelsen har altså blitt nedtonet noe, mye på grunn av disse markante forandringene, og den mer konsekvente tilbøyeligheten mot ren death/doom.

Det symfoniske og melankolske aspektet utgjør allikevel en viktig del av Draconians låter, og det er slett ikke vanskelig å finne Theatre of Tragedy-influenser her - ikke minst tilstede under de følelsesladde partiene der ekstremvokalen og kvinnevokalen krysser hverandres spor. Når vi allikevel er inne på referanser, kan jeg heller ikke overse de seige og melodiøse riffene som ofte bringer tankene over på eldre Katatonia, eller til og med Swallow the Sun. Det er dessuten uunngåelig å påpeke Draconians soleklare referanser til My Dying Bride på dette albumet. Flere av låtene trekker paralleller nesten direkte til flere av bandets mangeartede doom-utgivelser, som for eksempel den stillferdige og vakre Heaven Laid In Tears som i flere av sine melodiske partier kunne glidd rett inn på My Dying Brides enestående skive The Angel and The Dark River (1995). Låta A Scenery of Loss (som for øvrig er et av de største høydepunktene på Arcane Rain Fell) minner en god del om bandets nyeste mesterverk Songs of Darkness, Words of Light... og slik kunne jeg sikkert fortsatt uten at det ville hatt noen hensikt.

Men tro nå ikke at Draconian er et rent rip-off band, for det er så omtrent langt fra sannheten man kan komme. Identiteten er klar, samtidig som låtene er tydelig gjennomtenkte komposisjoner med solide melodier og gode sammenvevde partier. Den røde tråden er håndgripelig og lett å følge fra standarden settes med den nydelige doom-perlen A Scenery of Loss, som åpner med regn og tordenvær og vandrer inn i Ryan Henrys (vokalist i Necare) resitering av poesi i et lavmælt og atmosfærisk mellomspill, til det femten minutter lange eposet Death, Come Near Me avslutter den depressive drøye timen skiva varer. Låter som Daylight Misery og The Everlasting Scar gjør verket nærmest fullkomment, og jeg har ingen problemer med å anbefale skiva videre, ikke minst til svorne My Dying Bride-fans. Dette er mektige saker.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


John Olav Nilsen og Gjengen - For Sant Til Å Være Godt

(Voices Music & Entertainment (VME))

Ein illusjonslaus men ikkje håplaus drabantbypoet, fengande tonar, og smittande ungdommelig mot.

Flere:

Yo La Tengo - I Am Not Afraid of You and I Will Beat Your Ass
Lalla Carlsen - Norges Revydronning