120 Days

120 Days

CD (2006) - Smalltown Supersound / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

And the days grow colder when your mind grows older

De allerede skamroste hipster rockerne fra Kristiansund serverer et dypdykk i menneskelig dysterhet, men mangler den blodige pennen for å fullføre vis

Av Tor Hernan Floor

08.11.2006

120 Days er en kvartett fra Kristiansund med medlemmer i 20 års alderen. De har tidligere vakt oppsikt med sine kritikerroste EPer Sedated times og Beautiful People (som The Beautiful People). Nå er det klart for deres etterlengtede lansering på den internasjonale labelen Vice, som også huser andre kritikerfavoritter som Death From Above 1979, The Streets og Bloc Party. Guttene har havnet i eksklusivt selskap, og har innen denne anmeldelsen fullføres fått oppsiktsvekkende gode kritikker både fra inn- og utland.

120 Days er et album pakket med dysterhet, melankoli, nostalgi og vinter. Det ligger et suicidalt og destruktivt tekstlandskap bak all synthen, fuzzpedalene og Ådne Meisfjords vokal. 120 Days virker innspilt som en slags referanseplanet hvor man har blandet Englands skitne 80-tallsrock med 60-tallets avant-gardistiske rockedinosaurer lik Velvet Underground og The Stooges. Bland i en dose 70-talls electronika fra Tyskland med Kraftwerk og Neu! Og du har et bilde av hva 120 Days lager.

120 Days har hentet navnet sitt fra Marquis De Sades samling av menneskelige perversjoner, 120 Days of Sodom. Boken er en obskur blanding av grensesprengende seksuelle eksperimenteringer, forbudt i sin samtid.

Albumet 120 Days toucher ikke innom disse temaene en eneste gang, og ikke kan jeg se at musikken har noe med det å gjøre heller. Problemet slik jeg ser 120 Days, er at det er laget av en gruppe musikere, superdyktige på å skrive fengende og refererende musikkeposer, som skapt for store festivalkonserter og bransjehappenings. Men ved tyngre gjennomlyttinger, om man skal regne dette som en plate om kulde og ensomhet, bør den også fungere som stimuli for bristne hjerter, fremmedgjorte sinn med forfryste håp om en bedre fremtid. Her kjører guttene seg fullstendig fast i den samme tematikken. Låtene er skrevet på en relativt simpel og forutsigbar måte; det er ingen kontraster i tekstene, det kjører rett frem og ned i den samme avgrunnen. Jeg får følelsen av å høre på en gruppe guttehvalper som akkurat har oppdaget livets dystrere sider snarere enn modne og erfarne refleksjoner. Et tema har flere sider, livet har uendelige, og for å lage et så dystert manifest som 120 Days forsøker er man også nødt til å se og forsøksvis kombinere dets opponenter.

Musikalsk leverer 120 Days opp til forventningene. Det er utrolig mange fengende låter som vil rive dansegulv verden over. Ådne Meifjords vokal svømmer under et hav av instrumenter og på låter som den eminente C-Musik virker han nesten pisket av trommearrangementer mens synthene bygger opp under tematikken "We're just like cars on the highway, speeding through the night".

Be Mine fungerer nesten som en Joy Divisionsk poplåt hvor dysterheten er bra innledningsvis med linjene "Welcome this familiar street, there were times when I was more complete, spotless minds like city snow, will be coloured black, oh I should know" men brytes opp av et ramaskrik av kjærlighet som ser ut til å være den viktigste inspiratoren for 120 Days' mørke virkelighet. Via flere bittersøte electro-pop/rockere som Get Away og Keep On Smiling lander 120 Days, ettersom platas spor forsvinner ut i vinternatten i et landskap av lettere kjedsommelig. Variasjonen i soundet synes fraværende og innen Sleepless Nights #3 er fullført synes platen for undertegnede noget idéfattig også musikalsk.

Det er synd, for 120 Days er som nevnt dedikerte og dyktige musikere, de vil utrolig mye. Det er en dybde i deres musikk som trenger tid for å forstå alle elementene i, men dessverre blir det lettvinte lyriske refleksjoner og litt for mye repetisjon i de musikalske referansene. 120 Days er en gruppe med enorme ambisjoner og talent som helt riktig har forlatt Norge til fordel for verden. Jeg tror mitt neste møte mellom oss vil vise en gruppe med mer erfaring og guts - som vil lage en mer moden og personlig plate. Om ikke institusjonen spiser dem levende.

Groovissimo

Like Rats From a Sinking Ship - We Get Along Like A House On Fire

Heseblesende galskap, aggressivitet, stakkato temposkifter og nihilisme. Vel, det er i hvert fall et forsøk på å sette LRFASS i bås.

Flere: