Genre:
Rock
Stiler:
Alternativ / Hardrock / Emo
Spor:
All We Want
Losing Track of Hot and Cold
Camouflage
Monster Parade
There's a Hole in Your Word
The Love for Trivia
As Easy as That
Clay & Wire
Cowboys & Indians
The City Sings Along
Et verdig punktum
Syracus avslutter sin karriere med å gi ut sin første fullengder. Mye å glede seg over, men litt for anomyme låter til å nå helt opp.
Del på Facebook25.12.2007
"Look at us now are we gonna break or are we just coming your way", synger Syracus på åpningssporet All We Want. Dette oppsummerer utgangspunktet for denne utgivelsen. The Easy Way Out er Syracus' første album og markerer samtidig slutten for bandet etter å ha eksistert i nesten 10 år.
Syracus er et band jeg lenge har visst om og lest omtaler av, men aldri har hørt. Ikke før nå. Med lang fartstid og flere hundre konserter bak seg, kan de med rette kalles en av norsk rocks slitere. Da The Easy Way Out ble unnfanget hadde medlemmene allerede bestemt seg å legge bandet på is. Jeg er glad på deres vegne at denne skiva så dagens lys, for her er det en hel del å glede seg over.
Stilmessig plasserer plata seg innen energisk alternativ-rock med med elementer av hardrock og små drypp av hardcore. Lydmessig dominerer gitarvegger og en følsom, men ikke overfølsom vokal. Samtidig viser de evne til å variere. Den akustiske og stemningsfulle Clay and Wire og ikke minst storslåtte The City Sings Along, bryter mye med den kontante alternativrocken som dominerer på skiva. Nettopp The City Sings Along, står for meg som det beste sporet her. Ifølge pressekrivet er denne låten "stupid storslått", men oppbyggingen mot mektig klimaks komplett med kor, fungerer faktisk meget bra. Syracus makter her, i motsetning til for eksempel Muse, å låte mektig uten å bli overpompøse. Også resten av plata viser et riktig dynamisk band som med letthet veksler mellom det aggressive og det stemningsfulle.
The Easy Way Out er en plate som vinner mye på viljen og som er skapt av utvilsomt dyktige musikere. Den mangler imidlertid det lille ekstra for å nå helt opp. Dette lille ekstra ligger først og fremst i låtskrivingen. På låtsiden blir det litt for anonymt og grått. Dessuten er det litt for lite ved skiva som gjør at den skiller seg fra de 613 andre bandene innenfor den gitradrevne alternativrocken. I stedet for å være en klassiker innen norsk rock framstår dette som en sympatisk, solid og fin utgivelse fra en gjeng som tydeligvis liker det de gjør.
Jeg fikk altså ikke hørt noe av Syracus før nå. Jeg ser for meg at de er bedre live enn på plate og skulle gjerne fått med meg en av gruppas mange konserter. Uansett er dette en verdig avslutning fra en av norsk rocks slitere som aldri slo helt gjennom.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp