Perfect Addiction

Desert City Soundtrack

CD (2005) - Deep Elm

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Høstsonater

Mollstemt melankoli fra Portland. Perfect Addiction tegner bilder av høsten 2005.

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook11.09.2005

Desert City Soundtrack ønsker høsten 2005 velkommen. Med tungt dryppende pianotoner, regnværsgitarer, en tåkefull trompet og hustrige tekster dekker de for sommersolen med sin andre fullengder Perfect Addiction. Åpningslinjen "The dawn will break down when you wake up, because you spilled it all on last night's floor..." setter stemningen for de neste 37 minuttene.

Stilistisk er ikke Perfect Addiction så veldig ulik Funeral Car (2004). Desert City Soundtrack er fortsatt nærmere 90 Day Men, Afghan Whigs og Black Heart Procession enn det som er gjengs på Deep Elm. Tenk deg Antony & the Johnson fremført av Bright Eyes, så er du i nærheten av DCS. De har dempet sine crescendoer og behersker sine utbrudd i større grad denne gang. Tangentstrøkene er klarere, de sinte vokalutbruddene sjeldnere, dynamikken mindre rastløs. Under den relativt beherskede fasaden dirrer likevel spenningen; angst, fyll, savn og sorg er gjennomgående tematikk. De teatralske elementene har de fremdeles bevart: Matt Carrillo, Cory Gray og nykommer Brian Wright spiller de sorgtunge hovedpersonene i dette burleske spillet der manesjen er belagt med gulnet løv og gårsdagens drømmer.

De 12 låtene som gjemmer seg bak sceneteppet kan gi et noe blekt og tamt førsteinntrykk, men dette er en plate som risikerer å vokse inn i deg, også takket være fravær av ordinær låtoppbygning og lettvinte løsninger. Fravær er det også av de spennende løsningene, og det som trekker mest ned er tanken om at de kunne gjort noe mer ut av dette materialet. Det er noe oppgitt over mange av låtene, en tilstand av håpløshet eller apati som hindrer kreative løsninger eller overraskelser. Men Perfect Addiction er ikke bare en gråtung elegi. Den dramatiske elegansen på Let's Throw Knives, turbulensen på Playing the Martyr og horroraktige Mothball Fleet ("There are bodies scattered in the yard, while wolves are screaming at the door...") bidrar til bredde på platen. Det er også verdt å nevne at produsent Brandon Eggleston (Modest Mouse, Les Savy Fav) har skapt et klart og rent lydbilde som sømmer seg bandets utvikling mot et mer sobert og strukturert uttrykk.

Perfect Addiction viser et band som fortsetter å dyrke livets tyngre sider, og de viser at hviskende inderlighet, langsomme bevegelser og smertefull tristesse er virkemidler med lang holdbarhet og evig aktualitet. Når platen toner ut med bønnfallende "My beautiful friend, you weren't always like this. If you need a friend or a place to call on, call on me..." så er det som om den etterfølgende stillheten beordrer oss om å brette opp frakkekraven og duknakket gjøre oss beredt til de lange mørke dager.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: