Honey I'm Home!

Children and Corpse Playing in the Streets

CD (2009)Diger / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Hjemmekjær og borte best

Den som venter på noe godt, osv. Etter et år i kjømda er debuten endelig her.

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook10.09.2009

Etter noe om og men er debutplaten til Children and Corpse Playing in the Streets nå tilgjengelig for publikum. Førsteutgaven fra 2008 ble holdt tilbake grunnet noe fuzz om omslaget med deres gamle plateselskap. Nå foreligger den i hvert fall, innspilt på nytt, utgitt på egen etikett og distribuert av platesjappa Tigers nye satsning Diger.

Marit Harnes og Inga-Lill Farstad - begge fra Romsdal, nå med base i Oslo, har skapt et riktig så vellydende og fascinerende album med Honey, I'm Home. I bandets noe omstendelige navn ligger referanser som oppsummerer mye av deres musikalske ståsted, som de også bruker aktivt i musikken (blant annet med barnestemmer). Duoen beveger seg både mot det naivistisk lekelystne og mot det litt småskumle i sin gatelek. De er nok mest innyndende og forføreriske, men heldigvis med gløtt også mot det mer surrealistiske. Dette gir en dynamikk som er tjenelig, men som også kunne vært utnyttet bedre. Deres uttrykk blir sjelden umiddelbart opplagt, og melodiene er like gjerne vevd som sammensatte mønstre enn å følge en entydig popformel. I seg selv et tegn tiden, der overgangen mellom hva som er "sært alternativt" og "mainstream" ikke alltid er like tydelig. Og bra er jo det.

Children and Corpse Playing in the Streets spiller i hovedsak på det undrende nostalgiske og vagt hentydende, enten det er som skrukkefolk på When Spring Comes eller mer Stereolabish electropop på The Greatest Thrill, enten det er med hjemmelagde beats og bokser, kam og melodica, Casio eller samplede telefonsamtaler. Det blir forunderlig popmusikk av dette, og bare unntaksvis påtatt oppkonstruert. Det er sikkert enkelte som vil finne deres relativt norvagiserte engelsk som et ytterligere sjarmerende trekk ved dem, men det rammer for eksempel ellers ganske så fine France. Jeg hadde heller ikke reagert negativt om de hadde vært mer corpse og mindre children, med på den annen side er det vanskelig å ikke bli sjarmert halvt i senk av yndige poplåter som My Tiny og Oh.. You Are Too Slow. På sitt beste hekler duoen en tråd mellom harmonisangen til The Carter Family og den småskeive sjarmen til CocoRosie, men uten å snuble i de mest opplagte fellene. De klarer ikke å holde nerven gjennom alle de 50 minuttene, uten at Honey I'm Home er preget av de store ujevnheter.

Med et lag av fine gjester fra ulike miljøer underbygger de også holdningen som ligger i sitt musikalske uttrykk, dette er en duo som ønsker å prøve seg frem og som ønsker å oppdage og gjenoppdage, mer enn å reprodusere. Honey I'm Home er ikke en overraskende debut, men likefullt en gledelig.

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: