Witness to the Blues

Joe Louis Walker

CD (2008) - DixieFrog / Stony Plain / Musikklosen

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Fruktbart samarbeid

Walker får drahjelp av Duke Robillard, og resultatet er en av hans beste og mest varierte plater på en stund.

Av Thomas Andersen

Del på Facebook10.03.2009

Joe Louis Walker er en produktiv kar. Han hopper fra selskap til selskap og gir ut nye plater årlig. I tillegg er han en mye brukt produsent. Her er det imidlertid den like produktive Duke Robillard som produserer Walker. I tillegg benytter Walker på denne utgivelsen Robillards band, noe som lover bra, all den tid Robillard alltid omgir seg med et lite hoff av superbe musikanter. Lydmessig er det også luftig og rått, med Robillards hofftekniker John Paul Gauthier ved spakene, om enn hakket mer polert enn hva vi vanligvis forbinder med Robillard.

Det er ikke lett å sette denne plata i bås – uten at det nødvendigvis er en dårlig ting. Walker er en allsidig kar, og selv om det hovedsakelig dreier seg om blues, så sneier Walker innom alt fra soul, rockabilly og akustisk tradisjonell blues. Jeg synes det til tider spriker litt vel mye her, for selv om det til enhver tid er ekstremt velspilt, så blir det litt daft og retningsløst til tider. Det begynner med soul blues i It's a Shame, med fet blåserrekke og funky gitarspill av både Walker og Robillard. Walker er en kraftfull sanger med både trøkk og evne til å nyansere, og vokalen er gjennomført bra på hele plata, om enn noe forsert tidvis.

Midnight Train er en godbit i rock 'n roll land, der man til fulle kan nyte hvor tett og svingende bandet til Robillard komper en hvilken som helst artist. Ståbassen galopperer av gårde over et fjellstøtt trommekomp mens både Walker og Robillard igjen viser sine kunster på gitar. Herlig! Lover's Holiday er mer soul blues, med røtter tilbake til Atlantics gullalder. Et boblende Hammondorgel levert av veteranen Bruce Katz og gjestevokal fra Shemikia Copeland gjør dette til en høydepunkt. Hustlin' er tøff Texas-blues, og det er ikke tvil om at Walker også behersker dette til fingerspissene. Walker drar på skikkelig i soloen mens kompet pisker han av gårde. Katz viser at han også behersker pianoet.

Så langt alt vel. Men så faller kvaliteten betydelig i sviska Witness, som jeg synes er tam og flat. Rollin' & Tumblin' er en boogie-aktig sak á la Canned Heat. Den er nok ment å være barsk og karslig, men her synes jeg Walker låter stiv og forsert, spesielt i vokalen. Da liker jeg instrumentalen Highview bedre. Det dreier seg om en svevende, groovy sak som eksponerer Walkers gitar på fint vis. Han veksler mellom seige riff og aggressiv plukking, og hammond orgelet får rikelig med plass. Robillard hopper inn med sine alltid spennende og utradisjonelle gitarlinjer og står vel i fare for egentlig å spille Walker litt av banen.

Akustiske What You Need derimot er Walkers greie, der han tyner gitaren med korte, kraftfulle slideløp over Robillards komp. Her er han tilbake i territoriet han var i på Silvertone Blues i 1999, som etter min mening er en av hans beste skiver. Keep on Believin' er igjen for tamt, etter min mening. Det er velspilt poppa blues, men en type låt det går 20 av på dusinet. Så tas boksehanskene på igjen i 100 % More Man. Som tittelen antyder, er det blues med hår på skuldrene med dryppende fet slide. Ikke visste jeg at Walker til de grader beherska Muddy Waters-slide. Sånn i farta kommer jeg bare på Louisiana Red som spiller like autentisk. Her er åpenbart Walker og bandet på hjemmebane.

Sistesporet, shuffelen Sugar Mama, er også langt over godkjent, selv om Walker er en klart svakere munnspiller enn gitarist. Sugar Mama setter punktum for et album som vipper mellom fire og fem. Det er ikke noe spesielt negativt å sette fingeren på, men det blir litt for lenge mellom de virkelige høydepunktene til at dette blir et må-ha album. På en måte falle det i samme kategori som Peder Nandes Jelly Bean Baby – det er et tvers gjennom solid album med toppmusikere på alle plasser. Likevel sparker det ikke nok fra, og for mange av låtene forblir velspilte uten at de rykker seg fri fra kjettingene og lever sitt eget liv.

Dette har plata for øvrig til felles med de siste soloutgivelsene til Robillard. Sånn sett er forbindelsen med Robillard et blandet fornøyelse for Walker. Robillard sørger for at Witness to the Blues blir profesjonell og gjennomført, men det er noe kontrollert over uttrykket som hindrer råskapen fra å komme skikkelig til uttrykk. Likevel, du blir definitivt ikke skuffet hvis du skulle gå til innkjøp – det er tross alt noe av det bedre fra Walker på en god stund.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: