cover

Version

Mark Ronson

CD (2007) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Soul / Funk / Hip-Hop / Poprock / Dance

Spor:
God Put a Smile Upon Your Face
Oh My God
Stop Me
Toxic
Valerie
Apply Some Pressure
Inversion
Pretty Green
Just
Amy
The Only One I Know
Diversion
LSF
Outversion

Referanser:
Amy Winehouse
Daniel Merriweather
DJ Shadow
Run DMC

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Oh My God!

Mark Ronson viser lekenhet og iver når han tolker andre artister.

Når en britiskfødt og New York-basert DJ og produsent samler sammen en hel hævv av flinkis-musikervennene sine til å covre et særdeles variert utvalg poplåter kan utfallet slå begge veier - og det er lov å være skeptisk. Det var i alle fall jeg. Men herregud, resultatet er herlig. Mark Ronsons andre plate er kanskje ikke spesielt original, men han er likevel nytenkende, oppfinnsom og eksperimentell med sine coverversjoner. Resultatet er ei tidvis ufattelig fengende popplate som kan få selv de mest høstdeprimerte melankolikere på bedre tanker.

Mark Ronson har i løpet av de siste årene vist seg å være en stødig produsent for blant andre Lily Allen og Amy Winehouse, som begge bidrar på denne plata. Han har vært DJ på ulike klubber i New York City siden tidlig nittitall, og i tillegg har han de siste årene vært opptatt med sitt eget plateselskap, Allido Records. Mens debutplata Here Comes the Fuzz (2003) ikke ble en stor salgsmessig suksess på tross av gode kritikker, har oppfølgeren Version solgt i bøtter og spann. Ronson mottok tidligere i år en Brit Award i kategorien Beste Mannlige Artist, og han er den første til å vinne denne prisen uten å selv synge på utgivelsen. Han har dessuten fått tre Grammypriser for Version.

Som tittelen tilsier består plata av Ronsons versjoner av andres låter. Han gjenskaper låtene med respekt for originalversjonene, samtidig som han viser oppfinnsomhet, iver og lekenhet i tolkningen av låtene. Live trakterer Ronson gitar og piano, mens på plata har han rolle som produsent. Samtidig er det låtene som er i fokus, og ikke sangerne og bandet som fremfører dem. Mark Ronson har uttalt at han ønsker å få låter som han selv digger til å funke på dansegulvet, og slik høres det også ut. I hans hender ligger soul, hip hop og funk hele tiden til grunn, og betegnelsene sprudlende og muntert er i grunnen ganske dekkende for platas sound.

Coldplays God Put a Smile Upon Your Face er så langt unna originalen som det er mulig å komme. Men la det være sagt først som sist: Det er positivt ment. Der Coldplay er gitarbasert og tidvis melankolsk og mørk pop, får Mark Ronson med venner låta til å bli en aldri så liten humørspreder. Instrumentalversjonen går for det første i et betraktelig raskere tempo enn originalen, og melodien er lagt i blåserne The Haggis Horns, som for øvrig må være verdens råeste blåserekke. Det er i det store og det hele en ganske spenstig tolkning av Coldplays hit.

Stop Me (med Daniel Merriweather) må udiskutabelt være noe av det tøffeste jeg har hørt på denne siden av Jamiroquai anno 1996. Introen ga meg hakeslepp ned til knærne ved første gangs gjennomlytting. Stuart Zenders elegante, raffinerte og samtidig forbanna tøffe basslinjer etterfulgt av herlige strykere og utrolig kul blås danner til sammen en ubegripelig tøff intro til ei låt det ikke er lett å bli kvitt når man først har hørt den.

Etter at han sluttet i Jamiroquai vinteren 1998 har Stuart Zender jobbet som sessionbassist og produsent for blant andre All Saints, Lauryn Hill, Ms. Dynamite, og Space Monkeyz / Gorillaz, men hans egne bandprosjekter har alle blitt skrinlagte før noe materiale har blitt sluppet på markedet. Men den som venter på noe godt, venter sjelden forgjeve. Dette er Zenders første faste band på ti år, og basslinjene hans er verdt ventetiden til fulle. Dét er gromlyden sin, det!

Etter Stop Me kommer godsakene som perler på en snor nesten hele plata gjennom. Blåserarrangementet innledningsvis på Just er enkelt, men fullstendig genialt, og det lyder så hysterisk fengende at jeg knapt nok skjønner hvor jeg skal gjøre av meg. Oh My God (med Lily Allen) utmerker seg også positivt som enda et eksempel på at Ronson kan dette med å lage låter som sitter som klistret. Pretty Green (med Santogold) på sin side, er direkte irriterende, primært på grunn av en utrolig masete og gneldrende vokal. Zenders low end bass redder låta fra kollaps.

Hadde jeg vært DJ, ville jeg vært overbevist om at Version kom til å holde dansegulvet fullt, svett og smilende hele kvelden igjennom.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Knife - Tomorrow, In a Year

(Rabid)

Riktignok ikke det samme på plate som i sal, men fremdeles fullstendig overlegent fra Skandinavias mest interessante band.

Flere:

Secret Chiefs 3 - Traditionalists – Le Mani Destre Recise Degli Ultimi Uomini
The Lionheart Brothers - Dizzy Kiss