cover

Oh Lord, Why Can't I Keep My Big Mouth Shut

Yttling Jazz

CD (2005) - Headspin / Dotshop.se

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Post-bop / Fusion / Cinematisk

Spor:
Tokyo Hyatt
Konstant Krease
Mr. Sofistication At the Losers Club
Yttling Jazz #1
Piano in the Background
Between Two Stools
Det Egentliga Västerbotten
(Theme From) Woyceck
My Big Mouth Shut

Referanser:
Charles Mingus
Duke Ellington
Ennio Morricone

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Mellom Morricone og Mingus

Nykommer på den skandinaviske jazz-scenen biter fra seg.

Bjørn Yttling har lenge hatt et navn i svensk og skandinavisk musikkliv. Produsent for flere store artister, blant andre Robyn, Marit Bergman og Moneybrother, og dessuten medlem i popgruppen Peter, Björn and John (som jeg ikke har hørt). Men han har ikke laget jazz tidligere (visstnok spilte han i en jazz-gruppe tidlig på 90-tallet). Og nå: Pang! Han lager en rendyrket jazz-skive. Ikke bare det: Plateselskapet går tungt ut og hevder at dette er den BESTE svenske jazz-plata som kommer ut i år.

Da jeg leste dette i presseskrivet som fulgte skiva, ble jeg naturlig nok nysgjerrig. Hva er det som er nytt med Yttling Jazz? Kan en nykommer tilføre jazzen noe nytt, noe veteranene ikke får til? Ja, faktisk: Yttling Jazz skiller seg ut fra mye av det som ellers blir gjort på dagens skandinaviske jazz-scene. Björn Yttling lager rytmisk, funky og bråkete jazz i tradisjonen etter Charles Mingus og Duke Ellington. Mingus og Duke laget distinkt amerikansk jazz - det vil si med sterkt rytmisk preg, mye individuell improvisasjon og røtter i gospel og blues. Likevel var musikken deres alltid helhetlig. Helheten var viktigere (eller like viktig) som de individuelle soliene. Både Mingus og Duke dro store veksler på klassiske komposisjonsteknikker, og laget komplekse orkestrerte verk som hadde bred appell.

Nå er ikke Yttling noen ny Mingus (og det har han vel heller ingen ambisjoner om å være). Men det som preget Mingus preger også Yttling: Musikken flipper aldri ut, de enkelte partiene og de individuelle soliene bidrar til å skape en helhet. Dermed skiller han seg ut fra mye samtidig skandinavisk jazz, som ofte er enten frijazzete og improvisasjonsbasert eller langsom, melankolsk og cymbal-plingende. Selvfølgelig er dette en forenkling, men dere forstår hvor jeg vil hen.

Hvis Yttling henter rytme, fokus og energi hos Mingus, så henter han melodisk særpreg hos en annen mester: Ennio Morricone. Morricone er kjent for å ha laget musikken til et utall filmer, blant annet det kjente western-temaet i The Good, the Bad and the Ugly. Morricones musikk er preget av enkle temaer, som likevel fenger stort. Yttling har plukket opp noe av Morricones meloditeft. Låtene hans har noe "filmatisk" ved seg: De er enkle, lette å følge, og bringer hos meg tankene til langsomme, panorerte film-sekvenser.

Resultatet har blitt en plate som er lett å like. Den er energisk, kjapp, ofte rufsete i kantene. Samtidig har den mange bra og nynnbare melodier. Musikernes soli forstyrrer ikke, heller bidrar de til å få frem det melodiske særpreget i hver enkelt låt. Likevel er det ikke en plate jeg faller pladask for (derfor kan jeg heller ikke gi den mer enn fire av syv poeng).

Kanskje er Yttling litt for "flink". Låtene hans er velgjorte og intelligente, men de kryper aldri under huden. Yttling leker seg med referanser; både i tittelen (en henspilling på Mingus' "Oh Lord don't let them drop that bomb on me") og i musikken. Det er som om verken Yttling eller de andre musikerne våger å bli inderlige, å lage musikk som uttrykker noe DE har behov for å si. Dette var kanskje kult på 90-tallet; samplingens, ironiens og referansenes tiår. Men skal vi tro (den nå inngiftet-kongelige) Ari Behn har vi nå gått inn i inderlighetens og romantikkens tiår.

Det holder ikke lenger å være "flink" eller leke seg med referanser til annen musikk. Nå bør man også gi noe av seg selv. Det synes jeg ikke Yttling gjør.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bon Iver - Bon Iver, Bon Iver

(4AD)

Bon Iver handler om mye, hovedsakelig selvtillit, nyoppdaget identitet og de gode gamle røttene.

Flere:

The Orb - Bicycles & Tricycles
Sade - Lovers Live