Etiquette

Casiotone For the Painfully Alone

CD (2006) - Tomlab / Dotshop.se

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Me, myself and a Casio

Intimt og personlig fra Owen Ashworth. Elektrobeats og country, gretten vokal og disco er noe som presenteres på denne halvtimen.

Av Bjørn Hammershaug

09.03.2006

"It was the biggest cock you'd ever seen, but you've no idea where that cock has been..." Alle som har hørt åpningsstrofene på Arab Straps Philophobia (1998), en ram skildring fra det moderne Storbritannia på slutten av 90-tallet, husker den. De inngående tekstene ble i stor grad tonesatt av en trommemaskin og en alvorlig, talende vokal.

8 år senere: "Woke up with fingers crossed, in a boy's bed with your pants off..." Både stemme og musikk får meg til å tenke på Philophobia igjen. Men platen som nå snurrer heter Etiquette og artisten bak kaller seg Casiotone For the Painfully Alone. Etiquette strekker seg dessuten et stykke videre enn Arab Straps noe endimensjonale misere (det er ikke nødvendigvis et kompliment).

Åpningssporet New Year's Kiss viser en artist med noe av den samme livstrøtte, snøvlete stemmen som Arabs Aiden Moffatt, heller ikke helt ulikt Silver Jew David Berman. Dette er Casiotones (som er Owen Ashworth) fjerde album, og jeg kjenner de andre såpass dårlig at jeg bare må stole på lovnaden om at den låter bedre fordi "Tomlab actually spent a little bit of money on this one". Selv om vokal, keyboards og trommemaskin fremdeles er de tre hovedingrediensene, så har Ashworth fått med seg flere gjester og instrumenter enn tidligere. Pedal steel, fløyter og strykere er tatt vellykket i bruk for å utvide lydbildet, ulike kvinnelige sangere avlaster ham på enkelte spor. Dette sikrer en variasjon som er kjærkommen.

Nashville Parthenon kopler Mouse On Mars med Hank Williams for å være veldig tabloid, men miksen av techno og steelgitar funker som bare det. På nydelige Cold White Christmas drysser snøen ned over St. Paul i form av orgeldryss og pianokrystaller som kiler langt nedover nakken. Ashworth er best når han griper til slike enkle virkemidler, små hverdagshistorier som rulles opp på flott vis (Bobby Malone Moves Home) og soggy bar-crooning à la en Tom Waits eller Stuart Staples (Don't They Have Payphones Wherever You Were Last Night). Hør på I Love Creedence og legg merke til hvordan ordene svelges og Ashworth trekker pusten tungt som for å manne seg opp til neste setning. En miserabel livshistorie rulles opp med knappe og poengterte linjer som sitter lenge igjen etter de fattige to minuttene den varer. Den fengende singelen Young Shields med et dramatisk preg av Mike Skinner sett gjennom brillene til Pet Shop Boys bidrar med å dra stemningen opp et par hakk.

Dette er alle strålende låter, men de utlignes av noe mer ujevn materie. Discofiserte Scattered Pearls må vel være mest moro for Casiotone-fans i ørene på en erklært skeptiker til denslags synthpop. Holly Hobby kunne vært noe Yo La Tengo gjorde på en litt uinspirert dag, mens Love Connection kunne tilhørt Stereolab på en grå dag. Felles for disse tre er at Aswhorth har overlatt mikrofonen til sine kvinnelige partnere, og med det mister hans låter noe av den brodden han tilfører, og som disse låtene faktisk krever.

Groovissimo

Ben Weaver - Paper Sky

Tretten usentimentale og skarpskodde skildringar frå eit Amerika der håpet ikkje har dei aller beste veksttilhøve.

Flere: