cover

Fun House

The Stooges

CD (1970) - Elektra / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Dirt!

Naken, blodig og smertefull: Fun House er lyden av et band som tar ut sitt siste, før alt raser til helvete.

Gamle tekster jeg trodde ble gravlagt med pstereo.no dukket opp i lyset igjen og førte meg inn i en ny runde med gamle helter. Og som alle runder med The Stooges og Iggy Pop: Musikken treffer hver fiber og vekker liv i en gammel kropp igjen. Etter å ha vært nede i en musikalsk bølgedal - med mye sørgmodig country og skotupptittende indie - er jeg nå overklar for vårlig kåthet og aggressiv musikk igjen. Det er tid for The Stooges.

Sju låter på knappe 37 minutter; Fun House er essensen av alt rock handler om. Eller burde handle om. Der debuten viste et ikke helt ferdig band, er oppfølgeren en triumf som forløser råskap i et lydinferno verden ikke har hørt maken til før eller senere. Det er tungt, rått, aggressivt og ikke rent så lite skummelt. Utgitt i 1970 markerer albumet samtidig at hippietiden er over. For godt.

Som på debuten har albumet en låttittel fra utgivelsesåret. 1970 er kanskje ikke like fengende som 1969, der musikken bygger seg opp til et kaotisk lydhelvete av gitarer og saksofon - men det er like fullt den fullkomne signaturlåten for albumet, med en lyd som forteller alt om et band som utfordrer alle grenser med nådeløs galskap og en hinsides vill og utagerende desperasjon. 1970 er lyden av et band som er tar ut sitt siste, før alt går til helvete.

Musikken, tekstene og narkotikainntaket – alt er tyngre nå. Steven Macay på saksofon er ny, og produsent John Cale er byttet ut med Don Gallucci - som på 60-tallet spilte i de viltre garasjerock-pionerene The Kingsmen. Ellers er bandet som på debuten året før. Iggy Pop utagerer i front, Asheton brødrene og Scott Alexander bråker fremdeles urovekkende, og resultatet er en plate fullstendig blottet for kommersiell appell. Debuten nådde heller ikke ut til massene, men den hadde i hvert fall noen ekstremt umiddelbare låter. Det finner du ikke her.

Ooh, I been dirt
and I don't care
Ooh I been hurt
and I don't care


Dirt er platens skitne høydepunkt. Iggy maner fram teksten, bandet er ei tidsinnstilt bombe. Gjennom sju skumle, suggererende og fascinerende minutter venter og gruer du deg til eksplosjonen - som ikke kommer. Det føles som en lettelse, i en låt som er det nærmeste The Stooges har vært en smygende ballade. Men det er andre uttrykk som dominerer. Down on the Street, Loose, T.V. Eye og tittelsporet er alle eksempler på innestengt energi i full utblåsning. Det låter så aggressivt at du hvert øyeblikk føler at bandet skal fly i strupen på deg. Samtidig er det tungt og strengt – og vitner om et band som har kastet alle stengsler og utfordrer oppfatningen om hvordan rock skal låte. Et eksempel i så måte er L.A. Blues - som med sitt hysteriske saksofonspill blander primalrock med frijazzens atonale galskap.

Fun House er bedre enn summen av enkeltåter. Det er helheten som gjør platen så enorm. I 1970 skapte den verken overskrifter eller solgte noe særlig. Ettertiden har imidlertid vist hvor innovativt og nyskapende dette verket var. Uten The Stooges ville nok det gylne kapittelet om pønken sett annerledes ut, og rent objektivt er det heller ingen tvil om at denne bautaen har influert og inspirert generasjoner av rockens store.

Det opprinnelige The Stooges går i grøfta etter sitt andre album. Dopet flommer og det er ikke mulig å holde bandet sammen, men for et testamente de etterlot seg. Fun House viser et band som gjennom herointåka sprenger de fleste grenser og skaper storhet i musikk fra helvetes forgård, der ekkoet fra et intellektuelt White Light / White Heat tilsettes industriens møkk og forstedenes primitive aggresjon - i et album hentet fra øverste klassikerhylle. Og selv om Iggy Pop med Raw Power, Kill City og The Idiot senere på 70-tallet skaper fantastiske album, klarer pønkens gudfar aldri å overgå denne bragden.

Fun House er enestående, en sann klassiker - i mine ører verdens beste plate og definitivt den som har betydd mest for meg. Rock blir ikke bedre enn dette, og dette albumet burde være en selvfølge hjemme i platehyllen til alle som påstår de har et forhold til verdens viktigste musikkuttrykk – rock.

Og det har vi jo (nesten) alle.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Dungen - Skit I Allt

(Sublime Sounds)

Skit I Allt er ypperlig kur mot eventuelle høstdepresjoner, deilig melankolsk oppløftende i all sin tidløshet.

Flere:

Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar
John Olav Nilsen og Gjengen - For Sant Til Å Være Godt