Anima Inferna

Gothminister

CD (2011) - Danse Macabre / Indie Distribution

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Gothminister er tilbake i forbedret versjon?

Til tross for egne forespeilinger og en usikker fremtid har Bjørn Brem drevet goth-prosjektet til ett nytt nivå.

Av Kai Menear

Del på Facebook06.07.2011

Goth er et fenomen og en stilart som er uglesett over store deler av det selvopptatte samfunnet. Tre år etter sitt tredje album viser Gothminister at han og bandet driter en lang marsj i dette. Til tross for å ha forespeilet sin egen avgang fra prosjektet i 2008, så var det tydeligvis mer igjen i mørket av Bjørn Alexander Brems sjel. På nytt plateselskap fra Tyskland har de manet fram mer dunkelhet og revitalisert sin egen sound i form av et nytt album kalt Anima inferna.

Og for de som husker den litt flaue avslutningen av forrige skive så sitter dette som en jenteknyttneve i mellomgulvet med åpningssporet Stonehenge. Den har atmosfæren og alt det som hører med for en god gothsang komplett med dyp og til tider hvesende vokal, og godt balansert gitar og synth. Ingenting holdes tilbake og halvveis ut i låta kompletteres sounden med kvinnelig soprankoring. Den kan for enkelte oppleves litt lineær og ensformig, men det er tross alt bare første låt det er snakk om.

Neste spor Liar viser seg å være platas første hissigpropp, rolig arpeggio og myk synth leder lytteren inn i ett sinnsykt tight samspill mellom og gitar og synth som sementerer bandets dynamiske uttrykk. Også verdt å merke seg på den fronten, er synthlinja i Solitude som er veldig sjangertypisk men forfriskende lite klisjépreget. Brems vokal spenner i løpet av albumet fra like under Lindemann fra Rammstein til skremmende rett på The Sisters of Mercy frontmann Eldrich. Men selv om den bærer gjenkjennelse fra lignende artister så står den aldeles utmerket og unikt på egenhånd. Godt plassert i det dunkle og til tider ganske autoritære lydbildet.

Selv om dette ikke er en religiøs opplevelse for annet enn entusiaster, så finnes det såpass mange gode låter at dette er en skive som godt kan bli med menigmann hjem for litt industriell angst-terapi. Og det er godt å vite at det fortsatt finnes fyrer som Bjørn Alexander Brem i norsk musikkliv, som kan trosse sine egne spådommer og gi ut noe som er helstøpt og fremst i rekka innen sin sjanger. Når det er sagt så kunne de spart seg den remiksen av Liar på slutten av skiva, særlig når originalen trøkker såpass mye mer.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: