cover

Stars: The Best Of 1992 - 2002

The Cranberries

CD (2002) - Island / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Poprock

Spor:
Dreams
Linger
Zombie
I Can't Be With You
Ridicilous Thoughts
Salvation
Free To Decide
When You're Gone
Hollywood
Promises
Animal Instinct
Just My Imagination
You & Me
Analyse
Time Is Ticking Out
This Is The Day
Daffodil Lament
New New York
Stars

Referanser:
Slowdive
Cocteau Twins
The Sundays
The Smiths
Sinéad O'Connor
The Corrs

Vis flere data

Se også:
Wake Up And Smell The Coffee - The Cranberries (2001)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Sursøtt

Cranberries' singel-samling gir et representativt innblikk i virket gjennom de første ti årene.

Ja, så var tida kommet for å oppsummere The Cranberries da, dere. Og hvorfor ikke. Ti års levetid er faktisk ikke så ille for et band fra Irland, og ti år med en ganske jevn posisjon i platemarkedet er faktisk enda sjeldnere fra den kanten - om en ikke regner inn U2 i likninga.

Nu har aldri The Cranberries ligget meg så hjertens nær, men ett og annet hyggelig øyeblikk har de da gitt til kjenne - og et par uhyggelige også, men de skal vi ta når den tid kommer. Først skal der mimres. Om den tid da min gode venn Pål B. spratt nyheten om at det hadde kommet et nytt band fra Irland, med ei dame som låt litt som Sinéad O'Connor og litt som Anneli Drecker. Fella var perfekt; Pål sendte singelen Linger inn i øregangene, og for en som raskt begynner å svaie ustødig ved unge pikers lallen var veien til platesjappa kort.

Innkjøpet av Everybody Else... viste seg dog å være ørlittegrann forhastet. Hadde man bare hatt tålmodigheten hadde man registrert at skiva inneholdt 11 andre spor og tatt seg tida til å høre på dem også. Da den vel var høsta inn fikk jeg rikelig med tid til å gjøre det, og en viss skuffelse spredde seg i legemet. Ikke det at den var dårlig, men den tok liksom aldri tak i alle hormonene som raljerte skrotten på den tida - ikke sånn som for eksempel Mazzy Star og - aahhhhh - The Sundays gjorde det. Da et forhenværende nærstående fruentimmer uttrykte en atskillig større begeistring for kvartetten, var det derfor lite som hindret meg i å gjøre dagens gode gjerning ved å overbringe mitt eget eksemplar i hennes eie med en uhøytidelig seremoni over et par krydrede tekopper (Du vet, av det slaget som roper etter følge fra Joni Mitchells Blue. Hva gjør man ikke for et par teskjeer sukker:-)

Således ble platesamlingen kjemisk fri fra Dolores & Co, en tilstand den har befunnet seg i helt frem til 2002 og denne samleren. Alt inntak av Cranberries i årene imellom har vært ren snylting på venners irskvennlige konsumpsjonsvaner. Det er ikke slik at jeg angrer, men gjenhøret med Dreams og Linger får meg faktisk til å innse at bandet spilte ut et av sine beste kort allerede på debuten. Cranberries kom liksom ut i en skråvinkel fra den smått døende britiske shoegazer-scenen. Langt mindre progressive og tilsynelatende med et lavere ambisjonsnivå enn band som Lush, My Bloody Valentine og Slowdive. På den annen side mer tydelige og umiddelbart vennlige, og på sitt vis faktisk mer tilbakelente og voksne enn The Smiths som de ofte stjal gitarlyden fra.

Det inntrykket gikk fort til helvete i møte med singelen Zombie fra oppfølgeren No Need To Argue (1994). O'Riordan hadde plutselig bestemt seg for at skapet skulle settes på plass i Nord-Irland-konflikten, og med det slang de ut en av tidenes jævligste bestselgere. Beklager folkens, Zombie er fremdeles et grusomt øyeblikk i mine ører, et forferdelig masete liksom-aggressivt utspill hvor sjansene for forsoning blir tynnere for hvert påbegynt refreng. Det er også starten på en periode der O'Riordan komplett overstyrer økonomiseringen av sitt fremste varemerke; den fraserende stemmebrytningen. Et poeng som understrekes ved gjennomlytting av de øvrige tre sporene fra denne skiva, selv om Ode To My Family tross alt har litt av de koselige kvalitetene fra debuten.

Helt til bånns gikk de dog ikke før med tredjeskiva To The Faithful Departed (1996). De representerte låtene, Salvation og Free To Decide, er en ukristelig påminnelse om en tid da Cranberries forsvant inn i egne hoder og forvekslet seg selv med en mutasjon av Sinéad O'Connor og et litt under middels rockeband. Fortrengningen av dette verket har vært så fundamental at jeg faktisk helt hadde glemt at den lille renskårne pop-perlen When You're Gone også finnes her midt oppe i all fortvilelsen. Jeg vil også passe på å rose den tøffe sistesingelen fra denne utgivelsen, deres kanskje mest progressive øyeblikk; Hollywood - en slags remake av Zombie der den todimensjonale "originalen" tilføres en ny dimensjon gjennom blant annet effektiv klanglegging av vokalen og sveipende strøk av e-bow. Faktisk ganske lekker og et øyeblikk der O'Riordans krakilske stemmegymnastikk kler et litt mer aggressivt uttrykk.

Og med den låta er vi over i en langt sterkere singelrekke der bandet viser at de faktisk har evne til å lære av feiltrinnene. Singlene fra Bury The Hatchet (1999) begynner med Promises, som fremdeles er en flott og kontant poprocker befridd for dillete uvesentligheter. Og deretter kommer den, låta jeg håpet å finne allerede på debut-skiva: Animal Instinct er for meg et vakkert høydepunkt i Cranberries' singel-diskografi. Nydelig melodisk ført over et uanstrengt og diskret pop-akkompagnement. Noen vil muligens karakterisere den som intetsigende og retningsløs, men det ville være å ignorere at bandet endelig fyller de tilbakelente og melodiske låtrammene med en følelse av varme fremfor kold og distansert observasjon.

Med singlene fra Bury The Hatchet er det også tydelig at bandet tiner, samt at de ser ut til å ha definert og disponert styrkene sine bedre. Ingen av de etterfølgende låtene slår til topps i følelsesbarometeret, men låter som You & Me, Analyse og This Is The Day er gode og behaglige følgesvenner inn mot solnedgangen. Av de to nye låtene som er lagt inn på slutten av dette verket er det nok den smått larmende New New York som behager trommehinnene mine mest. Men for all del; Stars er en søt liten popsak, og sammen evner de fint å stabilisere den nyere singelrekka inn mot en verdig avslutning.

I sum har dette blitt en god samler. Ved å gi ut singlene har Cranberries lagt en klar ramme som strengt tatt utelukker all kvalitativ diskusjon rundt hvilke låter som skulle og ikke skulle ha vært med. Det er dog verdt å merke seg at de har latt fansen stemme frem en ikke-singel som har blitt inkludert. Valget har falt på Daffodil Lament fra No Need To Argue, et valg jeg glatt bifaller og som dessuten gir enda en nyanse til Cranberries' musikkspråklige repertoar. Jeg skal dog ikke påstå at de beveger seg innenfor brede rammer, og kvalitetsmessig spriker låtrekka mellom kos og gys. Men utgivelsen evner likevel å gi et innblikk i bandets bevegelser gjennom disse ti årene. Visuelt ser jeg for meg at de har beveget seg i en bue der de har stabilisert seg på høyde med utgangspunktet, dog som klokere og mer i kontakt med seg selv som uhøytidelige pop-entertainere fremfor de tendensiøse trekkene de tilla seg i sin "politiske" periode mellom 1994 og 1996. Det Storm Thorgerson-designede coveret er videre godt med massevis av bilder fra bandets ulike perioder og en samling av singel-covrene festet i midten. Her kunne de selvsagt ha kostet på seg listeplasseringene på de enkelte singlene, men det skulle uansett ikke forhindre deg i å ta en egen kvalitativ vurdering av de 20(!) sporene.

Dersom du som meg har fulgt bandet på avstand og med en avventende skepsis vil jeg bare presisere at lyset endelig er grønt. Sett under ett er denne samleren faktisk den mest komplette utgivelsen og den eneste skiva jeg har følt behovet for å eie fra Cranberries' hold.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Flying Lotus - Cosmogramma

(Warp)

Med Cosmogramma befester Flying Lotus sin posisjon som en av de mest kreative og lekne artistene i dag.

Flere:

Harmonica Sam - Rocker No.1
Madder Mortem - Desiderata