Alegranza!

CD (2008) - XL / Playground

Stiler:
Afrobeat / Dub / Tropicalia / Rock

Spor:
Palmitos Park
Antillas
Fata Morgana
Kalise
Cuando Maavilla Fui
Buenos Matrimonios Ahi Fuera
Costa Paraiso
Prez Lagarto
Polca Mazurca

Referanser:
Van Dyke Parks
Animal Collective
Panda Bear
Os Mutantes

Vis flere data

Papegøye-pop

Alegranza har overlevd et år med hype, og er utvilsomt en av årets beste plater.

Av Tor Hernan Floor

24.10.2008

El Guincho er et enkeltmannsforetak bestående av electronica-produsenten Pablo Díaz-Reixa. For tiden oppholder han seg i Barcelona, men vokste opp langs kysten, som del av en multikulturell familie.

Det har påvirket El Guinchos musikkforståelse, og hans andre plate Alegranza! har en forstyrrende bred genretilnærmelse. Her spennes det over syrete tropicalia, fengende dub og afrikanske koresekvenser. Det er virile jungelrytmer som presenteres, og det tilfører den lykkelige lytter så mye vitalitet at det kan medføre umiddelbar rumperisting.

Prøv bare ut den driftsøkende åpningslåta Palmitos Park, som svinger inn i høyre øre gjennom en høflig introduserende voiceover,før den tar en strak venstre og pumper ut spanske rytmer. Svøpt i en herlig dublignende trommesekvens, synger Pablo lett henslengt over beaten, slik Panda Bear gjorde det på Person Pitch.

For det er mye Animal Collective i denne suppa, mye elektronikk, stemmeforvridning, trippelkoring, repetisjoner, sampling og syre. Allikevel er Alegranza på ingen måte verken noen honnør, eller en simpel blåkopi. Det er en plate så spekket med gode ideer, melodier og uventede musikalske dreininger at den står mer enn støtt som eget produkt.

Ja, så langt er jeg villig til å dra min fascinasjon for dette prosjektet at jeg ønsker å kaste den inn i konkurransen som et av årets flotteste platebidrag. Selvsagt altfor sent fra denne kanten, siden El Guincho for lengst har erobret blogmarkeder verden over. Det er allikevel noe eviggrønt som spraker under eimen av dette fyrverkeriet, som gjør at jeg vet inni meg at dette er ei skive jeg ønsker å plukke frem i mange sammenhenger i årene som kommer.

Det er derfor vanskelig å plukke frem enkeltspor som skiller seg ut på denne platen, simpelthen fordi den er spekket med så mye godt materiale fra start til slutt. Den tåler også gjentatte lyttinger fordi den er så detaljert fullpakket av tekniske finesser, at det tar tid å forstå hvor avansert den er lappet sammen.

Å lytte til Alegranza! er som å befinne seg i en dyrepark full av ukjente farger og lyder. Hver låt virker unormalt frisk. Og de sprer sine vinger lik en papegøye på flukt fra innestengte bur i vesten, og setter kurs mot sydhavsstrøk hvor de kan utfolde seg i farger, pryd og kjærlighet. Den gjenvekker de få etniske blodårene som er igjen i meg, og fyller de med brusene bekker av tropetemperatur.

Som jeg skrev i min anmeldelse av The Ruby Suns er indiescenen i ferd med å få ferten av den globale verdensordens plurale identiteter, en nordmann er ikke lengre bare en nordmann. Det høres også på plate, og kan ha en kraftfull effekt på hvordan musikkgenrer vil fremstå for oss i fremtiden.

I tilfellet med Alegranza! er den med på å videreutvikle dette musikalske prosjektet, som jeg ikke kan se en eneste negativ faktor ved at fullbyrdes.