Just Like the Fambly Cat

Grandaddy

CD (2006) - V2 / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Pensjonistalderen er nådd

Hva skjedde med Grandaddy? Dessverre ikke en verdig sisteplate fra California-bestisene.

Av Vegard Smevoll

31.08.2006

Ja, hva skjedde egentlig med Grandaddy? De klarte i hvert fall ikke å holde på ideene, annerledesheten og sitt originale uttrykk helt til sin skuffende svanesang. Just Like the Fambly Cat.

På sitt beste var Grandaddy et glimrende popband: A.M. 180, Hewlett's Daughter og The Crystal Lake. Store indieøyeblikk rundt århundreskiftet. En stund før deres femte ordinære studioalbum kom i 2006, ble det klart at Just Like the Fambly Cat også skulle bli deres siste. Tidlig satt i bås med spacerockens mestere The Flaming Lips og Mercury Rev, stod Grandaddy raskt et par hestehoder bak, både kvalitetsmessig og ikke minst salgsmessig. Det skal og ha vært hovedgrunnen til at de nå takker for seg. På veien mot den avgjørelsen må også en god dose kreativitet og spilleglede ha forsvunnet.

Når det er sagt. The Sophtware Slump var og vil for alltid være en av "den nye indierockens" aller beste plater. Da den kom i 2000, etterfulgte den både Mercury Revs Deserter's Songs fra 1998 og The Flaming Lips' The Soft Bulletin fra 1999. Likevel hadde den nok glimrende enkeltlåter, en original innpakning og et passe ambisiøst sluttuttrykk til å stå som en bauta alene. Sumday fra 2003 stod ikke veldig tilbake for 2000-klassikeren, selv om den verste råskapen var borte, og vi ikke ble overrumplet like mye. Men så skjedde altså noe.

What Happened... spør de selv på første lydkutt, en slags intro som i for seg fungerer som spenningskaper. Den første egentlige melodien kommer som spor 2. Allerede på Jeez Louise høres det at minnene om dette bandet vil være sterkere enn savnet. Summer...It's Gone er vakker og klassisk Grandaddy, men ikke i nærheten av det vidunderlige åpningssporet på The Sophtware Slump; He's Simple, He's Dumb, He's the Pilot. Lyspunkt finnes jo. Where I'm Anymore er kanskje platas beste låt. En lang og kjølig melodi med Jason Lytles karakteristiske stemme.

Likevel blir Just Like the Fambly Cat et underskuddsprodukt som kun vil bli stående som en avskjedsplate og ikke en spesielt god rockplate. Flere av låtene vitner om et band som går seg vill i spor der de har kunnet veien før. Selv om unntakene er nevnt (først og fremst The Sophtware Slump, til dels også Under the Western Freeway fra 1997 og Sumday) er Just Like the Fambly Cat nok et bevis på at Grandaddy aldri ble like hysteriske som The Flaming Lips og ikke like monumentale som Mercury Rev. Hvis en skal sammenligne med dem. Men man husker jo gode konsertopplevelser og låter som Summer Here Kids og Now It's On med glede.

Og så er det snart trøst å få: Sparklehorse kommer med ny plate i høst.

Groovissimo

Mulatu Astatke & The Heliocentrics - Inspiration Information

Vellykket integrering mellom etiopisk jazzpionér og britiske fusjonister.

Flere: