cover

The Strangler's Wife

Cul de Sac

CD (2003) - Strange Attractors Audio House

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Eksperimentell / Instrumental / Krautrock

Spor:
First Victim (Apple)/Main Titles
Second Victim?
That's Great Then, Isn't It?
Second Victim
Lovemaking/Mae's Theme
Flashbacks
Mirror I (We're the Same Person)
Pregnancy Test I (Will You Take Care of Us...)
Pregnancy Test II
Tailing the Strangler
Mirror II (Mae and Elena)
Frustrated Seduction (Wash It Off!
Fifth Victim (Aerobics)
Mae Learns the Truth
The Dumpster
You Don't Do Bad Things!
Seventh Victim (Fire Extinguisher)
Denouement/End Credits

Referanser:
John Fahey
Can
Gastr Del Sol
Salvatore

Vis flere data

Se også:
Crashes to Light, Minutes to Its Fall - Cul de Sac (1999)
ECIM - Cul de Sac (1991)
Immortality Lessons - Cul de Sac (2002)
Death of the Sun - Cul de Sac (2003)
Abhayamudra - Cul de Sac & Damo Suzuki (2004)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Kvelere fra Boston

18 gode grunner til å frykte repet stramme seg rundt seg halsen.

Det er ikke helt enkelt å bedømme musikk beregnet til en film jeg ikke har snøring på. The Strangler's Wife er en Roger Corman-film, med Sarah Huling og Ciaran Crawford i sentrale roller. Etter bildene i plateomslaget å dømme ser det ut til å være en spenningsfilm, med en kveler sentralt i handlingen. Det ser både skummelt og dramatisk ut, men det er også alt jeg våger si om filmen.

Om Cul de Sac kan jeg i det minste si litt mer. Massachussetts-bandet ble dannet av John Fahey-disippel Glenn Jones tidlig 90-tallet. Han rakk å gi ut en samarbeidsplate med sitt forbilde, fine og klaustrofobiske The Epiphany of Glenn Jones (1997). Senere har Cul de Sac samarbeidet med Can-vokalist Damo Suzuki, og de gjorde blant annet en minneverdig opptreden i Oslo vinteren 2003. Dette året har vært særdeles produktivt for et band jeg faktisk trodde var oppløst! En større Europa-turne med Suzuki og to plateutgivelser viser at kreativiteten blomstrer som aldri før. Death of the Sun var en ordinær fullengder, mens The Strangler's Wife altså er god gammeldags filmmusikk.

Og det bærer platen preg av. De fleste av disse hele 18 sporene virker mer som improviserte lydkulisser til "noe", med et skissepreg som eksisterer nettopp i skjæringspunktet mellom Can og John Fahey, og mellom tradisjoner og modernisme. Cul de Sac er fremdeles krautrock med åpne strenger og fingerplukking, brutal støy og heftige østlige rytmer med et vidt spenn av instrumenter og stilarter. Men her er også mer elektroniske elementer, mye takket være det ferske medlemmet Jake Trussel. Som på Death of the Sun er det han som står bak dataskjermen og platespilleren. Ellers lager Robin Amos (synth) sedvanlig rike lydtepper til gitarist Jones og trommis Proudman.

Den massive åpningen Apples og Tailing the Stranger viser igjen hvor norske Salvatore har sine amerikanske blodsbrødre (og minner om at begge skylder Can en takk). Men ganske snart føres vi inn i Cul de Sacs mange labyrinter av noen underjordiske ganger; bandet har ingen klare begrensninger når det gjelder form og stil. De geleider oss lenger ned i mørket denne gangen, et mørke som for alvor ble tydelig på Death of the Sun. Uansett om det er merkverdig fremmed avant garde eller psykedelia det står på dørene, dub, klezmer, prog eller ambient, så preges alt Cul de Sac driver med av muligheten til å oppbygging over tid. I det vi har satt oss til ro foran et underverk, lystne på å bli sugd inn i det, blir vi dyttet videre. Fordelen med dette er at Cul de Sac nettopp får presentert noe av sitt rike spenn, og The Strangler's Wife er da en høyst variert opplevelse.

Dette er ikke Cul de Sacs mest fullendte plate, men den mest varierte. Som filmmusikk gjør de sikkert også en effektfull jobb. Det er heller ikke til å komme forbi at Glenn Jones & co fortsatt er et av USAs mest nysgjerrige og åpne band, men det er vel neppe The Strangler's Wife jeg kommer til å sette på først for å overbevise meg om det.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Devendra Banhart - Niño Rojo

(XL)

Let that hair hang down, let your hair grow down. Del to av Devendras Georgia-innspillinger.

Flere:

Magnolia Electric Co. - Sojourner
Band of Horses - Everything All the Time