cover

Gemstones

Adam Green

CD (2005) - Rough Trade / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Indiepop / Folk / Cabaret

Spor:
Gemstones
Down On the Street
He's the Brat
Over the Sunrise
Crackhouse Blues
Before My Bedtime
Carolina
Emily
Who's Your Boyfriend
Country Road
Choke on a Cock
Bible Club
Chubby Princess
Losing on a Tuesday
Teddy Boys

Referanser:
The Moldy Peaches
Kimya Dawson
Jonathan Richman
Randy Newman
Beck
Ben Kweller

Vis flere data

Se også:
Minor Love - Adam Green (2010)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Cocksucker Blues

Luftig og vinskeiv cabaretpop fra tidligere Moldy Peaches-frontmann.

If the queen came passing by,
I would smile and saying hi.
She would shake my hand,
It would be grand.
If the queen came passing by.

Noen som husker denne regla? Jeg lærte den da jeg var ti, og sammen med planetregla er det omtrent det jeg husker av pugginga i barne-og ungdomsskolen. At dette våset engang skulle komme til nytte var heller uventet, det må jeg si. Men mon om ikke godeste Adam Green har spunnet videre på denne rekinga etter kjendis og glitter og glans, han har etterhvert blitt en riktig rakker på slike musikalske ønskedrømmer. Friends var stikkeren, Gemstones murer den i nota. Det raljeres med presidenter og kjendiser og andre mennesker man kun ser opptre i fjernsynet, Beachwood Sparks-vokalisten blir med på pub, og Fab Moretti fra The Strokes befinner seg sannsynligvis i samme sanglinje som Dostojevski for første og eneste gang i historien.

Adam Green er ute med sin tredje fullengder etter at kompaniskapet med yndige Kimya Dawson gikk i undergangen. Omsider begynner det å demre: Moldy Peaches er ugjenkallelig historie. Det blir ikke flere turneer som oppvarmingsband for The Strokes. Om det er noen trøst har Adam Green etterhvert skapt seg et lite navn på egenhånd. Kvaliteten på soloutgivelsene har steget proporsjonalt med lysene på fødselsdagskaka, med Frozen In Time og Jessica fra Friends of Mine (2002) som udiskutable højdare. I det store og hele skinte Friends of Mine om kapp med sola i lysende øyeblikk. Fylt til randen med to-og-et-halvt-minutts weirdopop-symfonier tok Green forventningsfulle kritikere og Moldy Peaches-fans på strak arm, og verden tok imot med nesten rørende samstemthet. Slik sett kan Green knapt se seg råd til å kjøre den stigende goodwillen i grøfta.

Gemstones er derfor en naturlig fortsettelse av Friends of Mine. På knappe halvtimen geleider damevenn og kurtisør Green oss gjennom et utall beskrivelser av flyktige forhold med det annet kjønn, gjerne i tospann med sentralstimulerende midler og i hastig stream-of-consciousness-stil. Arrangementene er stort sett av det lettfattelige slaget, litt vaudeville, noe tin pan alley, en god del variete, litt lo-fi, og stabler med psykedelisk cabaretpop. Det er selvsagt både snurrig, selsomt og bedrevitersk, og innimellom ikke lett å bli klok på, men også breddfullt av smittende sjarme og kjepphøy attityd. Gemstone er i det hele tatt et livsglad lynkurs i New York bohemia, gitt av en av miljøets bærende krefter.

Innfelt i Gemstones ligger sylskarpe hverdagsobservasjoner preget av like mengder surrealisme, realisme og naiv undring, elegant innpakket i nynnbare melodier. Gemstone stiller til skue Adam Green som en mann med bortimot Dr. Jekyll og Mr. Hydeske karaktertrekk, som skifter mellom håpløs romantiker og notorisk rundbrenner. Denne brytningen er selve essensen i Gemstone. Det ene øyeblikket serverer Green oss linjer som "I joke around but I don't look down/ Because you could break my heart", i det neste står kaffedropsene over bordet idet Green forkynner med omtrent så mye eleganse som en koloni trønderske charterturister at "There she goes over the sunrise/ I'm so sick of fucking up in the subway/ We're going to do it in this beautiful Mustang."

En del høydepunkter er verdt å nevne. Tittelspor og første spor ut, Gemstones, setter umiddelbart tonen for den neste halvtimen:

There's an exit to this desert/ dangling freely from the shingles in the snow/ She's a show-off/ Xanax Zoloft/ blank-faced footprints of the zebras in the glen/ Cavemen pumping in the stirling spacepod/ Young sick pumpkin in the Starbucks courtyard/ Gigolos dance/ stepping on toes/ Benedril nights in the old cave holes.

Sprøtt. Green vet nok knapt hvilke midler som skyllet gjennom kroppen da disse tankene slapp ut, men morsomt er det jo likevel, om ikke veldig verneverdig for ettertiden. Ellers biter vi oss merke i Carolina, et nesten Showboat-aktig nummer (ispedd litt Oklahoma og litt Meet Me In St. Louis) om stygge jenter med fine pupper:

Carolina she's from Texas/ redbricks drop from her vagina/ oh her lips taste just like sunk ships/ but her breasts taste just like breakfast.

Og ellers finner vi fine, yndige låter som Emily, hesblesende Choke on a Cock, psycho-hillbillyaktige Crackhouse Blues, samt et dusin to og et halvt minutt lange psykedeliske popeksperimenter hvor absurditeten råder. Noe av det er egentlig mest irriterende, slik som Teddy Boys, hvis ømtålelige tema pedofili virker fullstendig malplassert innenfor en slik musikalsk ramme. Når kassa derfor skal telles opp kommer jeg ikke lenger enn til fire, fælt å si det. Litt fordi jeg vet, eller tror ihvertfall, at unge Green har mye mer inne den dagen han slutter å tulle så fælt. Og litt fordi jeg aner en viss Solfaktor X/ Luxus Leverpostei-faktor her, hvilket jo ikke er noe å rigge til fest for. Han skal passe seg for å bli en vassen parodi på et vassent cabaretnummer. Til det har vi Bjelleklang.

Forresten må jeg få si at Kimya Dawsons siste utgivelse, Hidden Vagenda, var flere hakk vassere. At hun skulle stille mer renommerte Green i skyggen hadde jeg aldri trodd, men som hun sier så rørende: Having been fucked is no excuse for being fucked up. Skulle høre litt på henne du, Adam, og la medisinskapet være.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Lionheart Brothers - Matters Of Love And Nature

(Racing Junior)

Steget fra de perfekte poplåtene til de perfekte antipoplåtene er kortere enn man skulle tro.

Flere:

Aphex Twin - drukqs
Geoff Berner - Whiskey Rabbi