cover

Man Alive

Eugene Kelly

CD (2005) - Sympathy for the Record Industry / Big Dipper

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indiepop / Alternativ / Urban

Spor:
I'm Done With Drugs
I'll Be Yours
Older Faster
Seven Out
You're Having My Sex
Stop the Press
Ride the Dream Comet
Sinking Ship
Bridge From Eden
The Healing Power of Firewalking
She Wears My Ring
Noise and Smoky Breath
Dear John

Referanser:
Eugenius
Captain America
The Vaselines
Teenage Fanclub
BMX Bandits
The Posies
Nice Man
Guided By Voices

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Alive and kickin'

Ryktet om hans død var betydelig overbedrevet. Ex-Vaseliner, - Captain America'er og - Eugenius'er Eugene Kelly har gjenoppstått!

Nei, det nettet...! Hva kan man ikke ta til seg av obskur visdom og unyttig informasjon! Ting som tidligere forble statshemmeligheter kan nå finnes ut av på 0,007 sekunder. Man kan lete frem gamle bekjente, innby til kaffe og sirupsnipper og i det hele tatt gjøre alskens moro. Eventuelt finne ut at man har blitt tatt av dage, opphørt å eksistere, ja simpelthen stumpa røyken.

Eugene Kelly gjorde en slik oppdagelse i 1998. Den gamle Vaselines-vokalisten hadde ikke lenger livets rett, tydeligvis. Eugene Kelly, 1965-1998, stod det visst å lese i en kommentar på nettet. Nifst. Med dette må det ha gått en aldri så liten faen i ham, for ut kom Man Alive, hvis tittel er en direkte kommentar til den morbide oppdagelsen.

Redaktør Hammershaug skal forresten ha takk! Hadde han ikke stukket til meg denne vesle skiven hadde band som Vaselines, Captain America og Eugenius forblitt hemmeligheter for meg, og en stolt del av skotsk gitarpop-historie ville vært ukjent. Jeg ville aldri kommet over fantastiske plater som Eugenius' Mary Queen of Scots og den tyngre (og litt mindre fantastiske) Oomalama, eller de særdeles rufsete Vaselines-godbitene Oliver Twisted, Slushy og The Day I Was a Horse. Jeg ville heller ikke visst at Eugene Kelly var mannen bak Molly's Lips og Jesus Don't Want Me For a Sunbeam, Vaselines-låter som Kurt Cobain i sin tid gjorde nyinnspillinger av, eller at Kelly lever godt på royalties av disse femten-seksten år senere. Det er ham selvsagt vel unt. I tillegg får han vel kanskje et par pennies for sine bidrag til Reindeer Section-albumene.

Kelly har etterhvert rundet 40, og Man Alive lanseres omsider også i Europa etter et par år i japanske platebutikker. Det er hans første soloutgivelse etter mer enn 20 år som en av grunnpilarene i Glasgow-scenen, og en godtepose for alle oss som ser mot Skottland oftere enn mot Amerika. Det skotske folk kan vestkystkimende gitarer til fingerspissene, og vet å kombinere dette med smått syrlige kjærlighetssanger fulle av stikk til kjærester som har dumpet dem. De makter som få andre å få klisjeer til å lyde meningsfulle og tankevekkende. Solide kvanta tamburinrasling får man også med på kjøpet. Og tamburiner hører som kjent hjemme i et hvert godt ringlerangleband. Det er bare sånn det er.

Eugene Kelly gjør gjerne et nummer ut at han er født på dagen da The Byrds spilte inn Mr. Tambourine Man - og man kan da også høre arven etter Roger McGuinn & Co. i Man Alive. Alle nevnte ingredienser er med. Gitarene kimer som til gudstjeneste, harmonipartiene og koringene er et kapell verdig, og melodiene er av det kalibret som gir anglofile trua tilbake. Det er nærliggende å tenke Teenage Fanclub, naturligvis er det det, men Blake, Love og McGinleys siste forsøk, den noe dalende Man-Made blir fullstendig tatt luven av her. Man Alive er albumet Teenage Fanclub burde ha laget hadde de ikke vært så sørgelig på retur, og en feiende vakker kolleksjon av countrypop, folkrock, indiepop og melankolske ballader. Hør eksempelvis på Older Faster, eller Stop the Press, og hør hva The Fannies har latt gå i glemmeboken.

Det er ikke mye som er finere enn artister som eldes med stil og verdighet. Samliv og barnepass erstatter på et visst tidspunkt stevnemøter og klining i gamle Mazda'er i alles liv, uten at alle dokumenterer det like vemodig, sårt og poengtert som Eugene Kelly på I'm Done With Drugs:

"I'm done with drugs and cigarettes, pornography and casual sex; I'm done with drink and late night fun. My hedonism's all been done. Because I have finally found you and I want to build my world around you..."

...muserer den gamle hederskaren, og se om ikke et gammelt popøye blir både stort og blankt.

"Getting older faster now, do you really need to know? Life's flying past me now, do you really need to know," sukkes det senere halvt oppgitt på Older Faster, vakkert backet opp av et sirlig, behersket slidegitarakkompagnement og en underskjønn melodi, og egentlig gjør det ikke stort at tida går, at heltene eldes, slår seg til ro, handler mer blandevann enn sprit og i det hele tatt kravler seg over førti.

Andre lekre høydepunkter verdt å låne øre til er forrykende You're Having My Sex, tankefulle Stop the Press og to absolutte höjdare i form av Noise and Smoky Breath og Dear John, sistnevnte intet ringere enn en ektefølt ode til en platesjappeeier i Glasgow som bukket under i det neoliberalistiske markedshelvetet for nok en ny Starbucks-filial:

"Dear John some day there's going to come a river
Wash all this poor shit away
Rock on with the power of the Ganges
Destroy a Starbucks today

Philistines and caffeine freaks
Buy your fix on any street
So why do you make it mine

We shall invoke a mighty rage to wash away
This west end place
Now let the water rise

We need someone to save us
Mother Nature help us now."

Hør, hør! Subcomandante Marco kunne knapt sagt det bedre:
Destroy a Starbucks today... And to-mo-ooorooow Macdonalds...

Vakkert.

Summa summarum - ei skive verdt å anskaffe for alle som på et eller annet tidspunkt omfavnet Teenage Fanclubs Bandwagonesque og/eller (helst og...) Grand Prix, og som ikke synes aldringsprosessen er noe som må stoppes for enhver pris. Innleggsheftet er dessuten så fantastisk latterlig at jeg knapt ser land. For der - der! - midt inne i et usedvanlig smakløst og kjipt fire-blads innleggshefte, står mannen selv og skuler mot oss, idet han forsøker fyre opp en røyk. Med en purreløk.

Ubetalelig.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Noa Babayof - From a Window to a Wall

(Anova Music)

Noa Babayof padler menneskeheten over rennende elver av blod på vei til dødsriket.

Flere:

The Dining Rooms - Numero Deux
The Low Frequency in Stereo - Futuro