cover

Live at Labatt

Mitch Kashmar

CD (2008) - Delta Groove Productions

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Vestkystblues / Chicago-blues

Spor:
I Got No Reason
Dirty Deal
Whiskey Drinkin' Woman
Evil Man Blues
Song for My Father
Sugar Sweet
You're the One
Lollipop Mama
Wake Up & Worry
Castle Rock

Referanser:
William Clarke

Vis flere data

Se også:
Wake Up & Worry - Mitch Kashmar (2006)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Tradisjonelt, men levende

Kashmar skuffer ikke på denne liveutgivelsen, selv om han nok ikke kan klassifiseres blant de aller ypperste utøverne av vestkyst-blues i dag.

Mitch Kashmar har to meget sterke utgivelser bak seg etter at han fikk en ny vår på Delta Groove Productions. Dette har resultert i mye live-aktivitet, og her får vi en smak på hvordan Kashmar høres ut på en typisk kveld. Bandet er grunnsolid, ledet som det er av den underinnspilte gitaristen John Marx. Marx var i sin tid fast medlem i William Clarks band og skulle dermed vite en ting eller to om å kompe bluesmunnspillere. Sammen med Kashmars stemme og munnspill gjør Marx sitt til at dette blir en god utgivelse.

Plata er spilt inn på Labatt Blues Festival i Edmonton, Canada. Lyden er super, selv om man ikke får den helt store inntrykket av publikum, som er mikset lavt. Bandet åpner med I Got No Reason fra Kashmars andre plate på Delta Groove, og det sitter godt fra starten, om enn svært likt studioinnspillingen. De nye inntrykkene er det Marx som står for, og det er definitivt verdt å få med seg alt man kan av denne karen. Han lener seg på en blanding av tjukke vestkyst-riff a la Junior Watson, samtidig som han er temmelig jazz-inspirert i spillestilen. Tonen hans er varm og deilig, og det er en fornøyelse å høre på.

Kashmar selv må sies å være en langt over gjennomsnittet god munnspiller, både teknisk og når det gjelder den allmektige tonen. Han minner mye om William Clarke i spillestilen i måten han trakterer instrumentet - det vil si at han har sitt utgangspunkt i Chicago-skolen, men krydrer dette med mer saksofon-aktige storbandriff. Han covrer for øvrig Clarke's Lollipop Mama på en verdig måte her. Dirty Deal er tung shuffle med flott spill av Kashmar i det øvre registeret på munnspillet Han er en dyktig vokalist, med en litt lys stemme som bærer godt, selv om han mangler dybden til folk som Kim Wilson og Sugar Ray Norcia. Marx slenger inn en tøff og uvøren solo, som vil få mange bluesgitarister til å ville øve mer. Han er som Junior Watson en kar som spiller uten sikkerhetsnett, og ofte kaster han seg ut i soloer man aldri helt vet hvor vil gå.

Whiskey Drinkin' Woman er slow burner som er ytterligere prov på Marx' beherskelse av sitt instrument. Det handler om en kvinne som heller whiskey i kaffen, whiskey i whiskeyen og tar whiskey bak øret i stedet for parfyme. Evil Man Blues er en funky sak som ikke etterlater varig inntrykk. Det samme kan sies om Song For My Father, som er en bossanova-aktig låt, som til tross for innovativt kromatisk munnspill ikke går noen steder. Sugar Sweet kommer fra Junior Wells katalog, og Kashmar gjør ikke skam på den. Men han tilfører vel heller ikke all verden. Her er det på sin plass å si at selv om kompet, til tross for at det er profesjonelt, ikke evner å løfte trad-låter til et nytt nivå.

Jimmy Rogers You're The One er klassisk Chicago blues, der Jimmy Calire's orgel tilføyer en viss groove. Ellers er dette en grei gjennomkjøring, men ikke så mye mer. Lollipop Mama derimot er en skikkelig godbit. Det svinger og Kashmar viser seg som en verdig utøver av klassisk vestkyst blues. Han kunne med fordel ha inkludert flere låter med litt mer futt og fart, for her høres bandet mest hjemme ut. Marx står frem nok engang og leverer sin kanskje sterkeste solo her, selv om det skal sies at det ikke tar helt fyr, slik det gjorde når Clarke spilte denne live.

Wake Up and Worry er en briljant låt fra Kashmars egen katalog, med fint gyng og ikke minst en morsom tekst som føyer seg fint inn i bluestradisjonen med humoristisk tekst om hvordan livet suger. I disse finanskrisetider er dette tematisk helt på høyde med hvordan mange nok føler og tenker.

Castle Rock avslutter med jazza swing og setter punktum for en plate som best kan karakteriseres som en dokumentasjon av en dyktig og stilsikker bluesartist. Her er få, om noen, overraskelser, men heller ingen store feil som trekker ned. Det er rett og slett godt håndverk, men det i seg selv holder ikke til de øverste karakterene. Jeg ville nok heller kjøpt Kashmars studioutgivelser, der man kan glede seg over mer krydder i form av gitarister som Junior Watson og Rusty Zinn og topp komp som Richard Innes på trommer og Ronnie James Weber på bass.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Fjorden Baby! - Se Deg Rundt i Rommet

(Fjorden Bizznizz)

Album nummer to fra Fjorden Baby! kan fort bli årets norske album.

Flere:

Kendrick Lamar - To Pimp a Butterfly
The Bambi Molesters - As The Dark Wave Swells