cover

No More Hi-Fi

Diverse artister

CD (2003) - Galant / Rec90 / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indiepop / Indierock / Lo-fi

Spor:
Wouldn't You Know
Let Me Out
She Cooks My Dinner
Hello Sweetpie
Astral Week
No. 12
Dance Around the Livingroom
Our Teenagers Need Healthy Touch
Dep
Hf Winter 7
Huru Huru Jive
A View to a Kill
Our Drummer
Faster
She Is Wearing Ties
We Rob Banks
Something Like Soul
County Jail
All the Things
The Rain Song

Referanser:
Ring
Real Ones
Uncle's Institution
Tennis
Sgt. Petter

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Ingrid Espelid Hovig

20 artister samles rundt et kjøkkenbord i Bergen, koker sammen et måltid hjemmelaget lofi, med båndsalat og dessertpop.

Det er lille Galant records som står bak samleren No More Hi-Fi. Tidligere har Bergen-selskapet gitt ut plater med Tom Cruise Control og Stockhaus, men ildsjelene bak ønsker kanskje å vise mer av bredden som finnes i byens undergrunn. Listen over antall band ser imponerende ut, selv om enkelte av disse bandene er preget av innavl mens andre visstnok er prosjekter med kort levetid. Særlig sentralt henger edderkoppene Pål Folkedal og Mads Hatlevik, de er å finne blant annet i Gargoyle, Professor Pez og We Rob Banks, og i tillegg har de fingrene sine innom en rekke andre av de involverte prosjektene.

Jeg kjenner ikke så altfor godt til hva som rører seg i kjeller, garasjer og kjøkken på den andre siden av fjellene, og har ingen anelse om hva eller hvem som skjuler seg bak de fleste av bandene. Det er ikke gull alt som glimrer her, det hadde vært å håpe for mye, men det er ikke så fryktelig mye gråstein heller. Som så mange alternative kjellerband som fortsatt mangler å finne helt seg selv henger skyggene av størrelser som Smiths, Teenage Fanclub, Pavement, Guided by Voices og Sebadoh over en del av låtene. Men her er også noe som skiller seg litt mer ut av iden jevne indiepop-hopen.

Samlingen åpner passelig nok med litt småsur skrangle-gla'pop fra Tom Cruise Control, etterfulgt av et noe strammere rockøs sendt ut av amerikanske Jonny Polonsky (vet ikke helt hvorfor han er med på en samleplate fra Bergen, men låten er fin den). I skolen for Pavement-elever som droppet ut litt for tidlig finner vi I Is Lars med låten She Cooks My Dinner. Første sjarmvinner er derfor den hjemmekoselige countrypop-låten Hello Sweetpie av Mr. Oyst, den husker i fint trav og med litt felespill er den riktig så behagelig. En annen av platens personlige favoritter står Solomon Quiet for. Deres Astral Week er en tilbakelent, søvnig poplåt med Beatles-referanser og Neil Young-munnspill som faller heldig ut. Det blir spennende å se om Solomon Quiet har noe mer å tilby fremover. Etter mer fin og vemodig lofi-rammel av Stereo 21, kommer det endelig noen som også rører litt mer på armer og bein. Professor Pez sin Dance Around the Livingroom er en høyst sjarmerende gladlåt med trompetsolo og en fengende melodi.

Så blir det straks mer seriøst og skikkelig, og ved nærmere ettersyn har det sneket seg inn enda noen båtflyktninger. Project A-Ko består nemlig av medlemmer fra skotske Urusei Yatsura (oj, noen flere som hadde glemt dem??). Our Teenagers Need Healthy Touch er av ganske middelmåldig karakter, likevel er det hørbart at dette fremføres av noen som har holdt det gående en stund. Jeg må nok åpne sekken for mer forglemmelige låter. Verken Flusters gitarriff (Dep) eller Ahlsens kjøkkenproduserte Hf Winter 7 gjør direkte uutslettelig inntrykk. Men akkurat i det stilen begynner å sette seg på No More Hi-Fi, brytes den på herlig vis av Victor Sifuentes. Han høres ut som en lykkelig utvekslingsstudent fra Huru Huru-land som bare ønsker å underholde bergenserne litt, og gjør det med tekstlinjer som: "Free Nelson Mandela Oh, he's already free. Free somebody else, everyone must be free!". Sant nok.

Med Serene løftes vi varsomt tilbake til indiepop-land, og det er som Belle & Sebastian møter Dinosaur Jr. på deres A View to a Kill. Duoen Gargoyle velter ikke stein med sin Pavement/GbV-aktige Our Drummer. Ei heller countryrocken til Hugo Tek og den litt masete She Is Wearing Ties av Karl Barx slår meg i bakken - i hvert fall ikke med akkurat disse sporene. Jeg må nok her legge inn at Galant gjerne kunne besinnet seg noe, de ville tjent kvaliteten ved å kort ned platen noe. Men for all del, ingen tar skade av å høre på den harmløse popen til We Rob Banks (de synger tross alt "We rob banks and we love ya!"), Uncle's Institution-lignende Unknown Joe eller tulleirskefyllevisa County Jail av Father Police. Helhetsinntrykket rettes også en del med Hotel Charme og deres sløye All the Things samt en oppløftende figur som kaller seg Herr Nilsson (herlig navn) som avslutter, passende nok, med The Rain Song.

Det er likevel ikke mye regntungt over artistene på No More Hi-Fi, ei heller er det noe å utsette på viljen og tælen til disse bandene selv om kjøkkenfaktoren blir vel høy når man hører denne platen gjentatte ganger i sin helhet. Som en presentasjon av nye navn er den derimot interessant, og du skal se flere av de vokser seg til og blir til noe skikkelig etterhvert. Foreløpig er det litt vanskelig å utpeke eksakt hvem det kan være. Uten at de akkurat utmerker seg som særlig bedre/verre enn de andre, så er det i hvert fall Mr. Oyst og Solomon Quiet jeg vender mest tilbake til.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Pains of Being Pure at Heart - Belong

(Slumberland)

Det regner tårer fra himmelen og knuste hjerter og brutte løfter åpenbarer seg på dette lekre andrealbumet fra The Pains Of Being Pure At Heart.

Flere:

New Order - Waiting For The Sirens' Call
Nuspirit Helsinki - Nuspirit Helsinki