Pleasure

Pleasure

CD (2003) - Playground / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Bon Aqua

Det må være noe med drikkevannet i Fredrikstad.

Av Tor Martin Bøe

Del på Facebook25.09.2003 (opprinnelig fra pstereo.no)

Først har vi han ballspill-interesserte med de nedbrettede støvlene. Så kom han med filmkameraet og det tyske kakenavnet. Og her kommer jaggu meg enda en. Denne gangen med et popelektronika-album som burde spilles til evig tid. I alle fall på store deler av indre østland, og kanskje til og med i Nord-Norge, hvis de nå får kvittet seg med den derre rorbua si.

Her på Vestlandet gjør vi jo ikke annet enn å høre elektronika hele tiden uansett. Det er like fullt befriende å oppdage at det finnes noe lettvint og ørlite annerledes der ute. Pleasure, eller Fred Ball, som han heter, innfrir tidvis til en sterk M+ på "mer enn bare hyggelig pop-musikk"-skalaen, og en ganske sterk G+ på "litte granne avansert"-skalaen. For selvfølgelig er det lett å like.

Det hadde ikke vært pop hvis ikke.

Og pop er det til gangs. Fred Ball har muligens drevet rundt i undergrunnen på jakt etter unge og lovende vokalister, men har på et, sett utenfra, mirakuløst vis fått med seg både selveste Ed Harcourt og Justine Frischmann (Elastica). Frischmann er vel bare takknemlig for å få synge noe som helst, etter at karrieren hennes endte i et Arkitektur-program på BBC3. Også Cerys Matthews låner ut stemmen sin, uten at hun blir like irriterende som hun pleier å være. Men selveste Ed Harcourt!

Justine Frischmann, åpner ballet (no pun intended) med tysk vocoder-sang i "Daft Punk møter seg selv i døra"-aktige "Don't look the other way". Etterpå dukker selveste Ed Harcourt opp på vokal i en låt som blander "Jenter fra en liten plass" av DeLillos og Internasjonalen. "From the country to the city" er kanskje ikke den beste, men definitivt den morsomste låten jeg har hørt selveste Ed Harcourt gjøre i år.

Hadde bare Pleasure klart å snekre sammen mer enn 37 minutter med musikk, tror jeg vi hadde snakket årets popplate. Jeg må følgelig videreføre tradisjonen fra mine opplevelser med det norske skolevesen, og trekke i karakter for å ikke ha levert ufyllende nok. Ikke en gang en aktivt jobbsøkende lærervikar med resultatorientert lønn vil være uenig i meg i det.

På veien fram til "Air-langer-ut-mot-Mike-Oldfield"-avslutningssporet "The visionary" plukker Pleasure inspirasjon fra Prince, Jimi Tenor, Bjørk og Daft Punk. Men det er Airs svevende analog-varme klangbunn som ligger til grunn for hele albumet, med Daft Punks liksomharde beats som kontrast. Det låter egentlig veldig fransk, dette. Noe som er litt snålt for en musiker som bor i London og stammer fra Fredrikstad.

Det må ligge i drikkevannet. Er ikke Bon Aqua fransk, da?

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: