In Pure Spite

The Maharajas

CD (2007) - Low Impact

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Garasjefest !

Med sin fjerde plate klarer svenske The Maharajas å nærme seg en klassiker. Her imponeres det fra første til siste sekund.

Av Frank Skoveng

Del på Facebook06.02.2008

For artister som oppnår suksess er det alltid et stort spørsmål hvordan oppfølgeren skal låte. Skal man kopiere det forrige albumet, eller skal man ta sjansen på noe nytt? Hva ønsker fansen og hva ønsker bandet selv? Innenfor garasjerock-sjangeren opplever jeg at bandene ofte har en tro på soundet sitt.

Svenske The Hives hadde et slags garasjesound på sine to første album, så ble de store og hyret inn hippe produsenter, og da falt i hvert fall jeg av. Det å utvikle seg som band er vel og bra. Tenk deg Beatles uten Sgt. Pepper eller U2 uten Achtung Baby. Men går det an å lage et album der man opprettolder soundet, men allikevel utvikler det, slik at det ikke blir en dårlig oppfølger?

The Maharajas fra Sverige har sine røtter i garasjerocken og på sitt fjerde fullengder så presenteres en garasjeplate som er full av krydder. Hovedbasen er garasjerock og det fylles med doser av rock'n roll, pubrock, beat, 50's rock og annet snadder. Etter snart et tiår som band, med litt ulike besetninger viser nåværende kvartett et fyrverkeri av låter. Låtskriver Ulf Guttormsson og hans venner tar oss med på en garasje- og rocketur gjennom 14 velskrevne sanger.

Pubrock anno London 1975 er en inspirasjonskilde, og dette slår ut i Repo Man. Det er en rå energi her ikke ulik punken som kom til samme sted på slutten av dette året. En absolutt høydare er One Leg On Each Side som er noe roligere, men bare så henrivende. Det tas i bruk alle knep for å skape den rette stemningen, og de behersker dette bedre enn mange andre. Gitarene leker med hverandre og rytmeseksjonen sitter som det skal.

Mathias Lilja (ex. The Strollers) har et glimrende stemme som kler låtene til det fulle. Han har et velutviklet register og vokalprestasjonen gjennom alle låtene er praktfull.

Det er tendenser til Hives-riff på flere av låtene, men jeg er sikker på et hvert band hadde drept for å ha disse melodiene/riffene på sin spilleliste. Som i Suckerpunch der jeg blir tror jeg for første gang i mitt liv spiller luftgitar både rytme og solo, luftbass, lufttrommer og synger samtidig. En knallperle der det hele avsluttes med en fullstendig kaotisk og strålende gitarsolo. Det er mange sterke kutt på et svært så variert album der den røde tråden er garasjen. I Split Personality så har Guttormsson & co reist helt tilbake til Memphis og rock 'n' roll, i tillegg blandes litt beatrock inn, så da er det bare å svinge sin egen rockefot.

Dette har blitt et alldeles glimrende album, og det viser at svensk garasjerock har fortsatt en stor framtid. Noen småjusteringer så blir neste album en klassiker, denne er ikke så langt unna.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: