Quiet Nights

Diana Krall

CD (2009) - Verve / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Middelmådig bossanova-flørt

Det er intet nytt under solen når Diana Krall tar steget inn i bossanova-land på sin femtende utgivelse.

Av Thea Melberg

15.09.2009

Kanadiske Diana Krall har for lengst passert det punktet hvor hun kan kalles en gammel traver i bransjen. Hun har et imponerende antall utgivelser på samvittigheten, og er viden kjent for sin evne til å gjøre sterke tolkninger av jazzens standardlåter. Hennes dype alt-stemme har gjort henne til et levende jazz-ikon, og hun har gjennom årene også vist seg som en svært habil pianist.

Diana Krall er utvilsomt en jazzartist med fenomenal kommersiell appell. Hun har vunnet en rekke Grammy-priser, og har solgt album i bøtter og spann. Hun har tidligere demonstrert sin styrke både som fortolker og som låtskriver med eget materiale, og på Quiet Nights har hun altså, som albumnavnet antyder, gitt seg i kast med bossanovaen. Albumet består av i alt tolv tradisjonelle bossa-låter, inkludert to bonusspor. Diana Krall presenterer materialet med en påfallende tyngde og trygghet, som vanskelig kan overses. Alikevel forstyrres lytteropplevelsen noe av produksjonens og artistens glatte og kalde uttrykk.

Førstelåta Where or When fra musikalen Babes in Arms setter standarden for plata. Akkompagnert av orkester og band, forfører Krall lytteren med sin fløyelsmyke stemme. Det er unektelig vakkert, varsomt og pent, og Krall gjør en upåklagelig demonstrasjon av hvorfor hun regnes som en av vår tids gode tolkere. Det samme gjelder for I've Grown Accustomed to His Face. Krall har full kontroll, og lever budskapet med sitt velkjente beherskede uttrykk. Her finnes lite rom for de store utskeielsene, men det er likevel behagelig å være passasjer når Krall styrer skuta.

Like glitrende er det derimot ikke når Krall beveger seg over til bossa-klisjeen The Girl from Ipanema, som for anledningen er hendig omdøpt til The Boy from Impanema. Her tilføres lite nytt, og Kralls tolkning av låta er langt fra grensesprengende. I beste fall er låta hyggelig for øret, i verste fall kjedelig og utbrukt. Følelsen av å være vitne til et opptrinn som først og fremst egner seg som bakgrunnsmusikk melder seg sterkt, og blir værende albumet ut.

I tillegg til sin egen kvartett, har Krall i arbeidet med Quiet Nights fått med seg komponist og dirigent Claus Ogerman, som tidligere har jobbet med store jazzpersonligheter som Bill Evans og Michael Brecker. Ogermans orkesterarrangementer er delikate og dempede, men fryktelig lite spennende. Arrangementene har nærmest en bedøvende effekt, og tar bort hver enste lille antydning av edge som eventuelt måtte finnes i Kralls prestasjoner.

Det er synd at det later til at dynamikk, rytmiske kontraster og spennende harmonier har måttet vike for ønsket om et nedtonet og behersket uttrykk. Også der hvor Krall gjennom sine solopartier har mulighet til å briljere med sitt pianotalent, må en eventuell interessant improvisasjon vike for enkle, presise og fattige solistiske innslag. Hun beveger seg nesten konsekvent i pianoets øvre register, noe som bare forsterker platas gjennomførte ufarlige uttrykk.

Quiet Nights er ingen total katastrofe, men det er en plate som utvilsomt egner seg best som umerkbar bakgrunnsmusikk. Perfekt som stemningsskaper til rødvin og levende lys, men neppe til stort mer.

Groovissimo

Salvatore - Tempo

En platepreiker biter seg selv i halen mens han kiles på kroppens mest edle steder.

Flere: