cover

Privileged

Nick Moss

CD (2010) - Blue Bella

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Bluesrock / Rock

Spor:
Born Leader
Louise
Georgia Redsnake
Privileged At Birth
Politician
She's So Fine
Tear 'Em Down
For What It Is
Why Should I Care
Your Love's A Lie
Bolognious Funk

Referanser:
Cream
Joe Bonamassa
ZZ Top
Lurrie Bell
Ronnie Baker Brooks

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Extreme makeover

Nick Moss fornyer seg selv som bluesrocker, til glede for enkelte, til sorg for meg.

Det er sårt å vanskelig å skrive en anmeldelse av Privileged. Årsaken er at jeg liker Nick Moss ekstremt godt av grunner jeg skal komme nærmere inn på. Men denne plata er skikkelig dårlig etter min mening. Det er ingenting jeg liker ved den faktisk. Det betyr ikke at det nødvendigvis er musikalsk svak, men les videre, så skal jeg forklare.

Det er mange grunner til å like Moss. Han har i lang tid vært en av de få unge gitaristene som helt kompromissløst har holdt seg til Chicago-bluesen. Ikke i den forstand at han har vært en copycat; snarere har han fornyet sjangeren innenfra med smart låtskriving, herlig gitarspill som blander innovasjon og tradisjon, dyktige bandmedlemmer og en ungdommelig energi og tilnærming til musikken.

I tillegg er han en entreprenør som har startet eget plateselskap som ikke bare gir ut hans egne plater, men også gir ut plater med 4-5 andre artister. Jeg vil påstå at hans Blue Bella Records (drevet av hans hyggelige kone Kate Moss) er blitt et av de mest spennende små bluesselskapene i verden, på grunn av artistenes kvalitet selvsagt, men også i profesjonaliteten det drives med når det gjelder alt fra utforming av CD-cover til markedsføring.

Det er derfor så synd at Privileged virkelig suger. Jeg har all respekt for hva Moss prøver på. For som han sier i et intervju i Blues Revue, så har han merket opp gjennom årenes løp at svært mange av de som kommer på en bluesklubb egentlig er minst like glad i rock som i blues. Og at når han spiller noe hard gitarbluesrock, så er responsen alltid stort sett bedre enn hvis han spiller dyp blues fra sjelen.

Og antageligvis har han rett – det veit alle som har vært på Notodden Blues Festival. Artister som spiller hard blues som egentlig mer er rock får nesten alltid mest oppmerksomhet. Det er vel også grunnen til at bookingen på festivalen de siste årene mer og mer bærer preg av rock. I år toppes festivalen av Status Quo – grøss. Likevel, det betyr ikke at jeg må like denne utviklingen og at jeg skal applaudere denne plata for at han lissom forsøker å bryte ny grunn og forene sjangre og dens slags piss.

Dette er ikke direkte dårlig, bare fryktelig slitsomt å høre på idet Moss gnager i gang på gamle 70-talls rockere, og hans vanligvis smakfulle gitarspill denne gang går på høyoktan gjennom hele plata. Han er jo en fordømt god gitarist, men her søles det til ettertykkelig etter min mening. Låtene puster rett og slett ikke. Jeg veit ikke om det var slik på 70-tallet da de fleste av disse låtene ble skrevet, men det låter ikke overbevisende synes jeg.

Tanken er vel å ta et knippe kjente, gamle låter som på ett eller annet tidspunkt har betydd noe for Moss og gjøre en ny versjon med masse muskler og trykk, men det blir bare masete og som sagt ekstremt mye gitar uten mål og mening. Er det dette folket vil ha? Moss vinner kanskje nye fans her, men bluesfolk kommer til å kaste denne plata i søpla. Vi får se hvordan dette påvirket karrieren hans.

Kanskje er jeg helt på jordet, og jeg er åpenbart ikke i målgruppa siden jeg ikke liker denne typen tung bluesrock i utgangspunktet. Men gi meg heller gammel ZZ Top, AC/DC eller Led Zeppelin – dette er bare etteraping uten originalitet. Det er faktisk plagsomt å høre gjennom plata, til tross for at det jo er et profesjonelt produkt i og for seg lydmessig og rent teknisk. Jeg håper Moss ikke tar med seg dette i bagasjen til Notodden.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Kendrick Lamar - To Pimp a Butterfly

(Aftermath / Interscope)

Ei funky reise inn i ei uroleg og samansett sjel, i ei uroleg og uforståelig tid.

Flere:

Tom Waits - Blood Money
Saint Etienne - Smash The System - Singles And More