Underwater Casino

Dom Mariani & The Majestic Kelp

CD (2003) - Head / M3

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Turn on, tune in, wipe out!

Blir surf-gutter cowboyer når de en gang blir menn? Dom Mariani spiller evighetsgitar på undervannscasinoet mens vi funderer på svaret.

Av Dag Erik Asbjørnsen

Del på Facebook29.03.2004

Det dreier seg som instrumentalmusikk... Det tidlige 60-tallet var en høyalder for surf-gitar i USA, frontet av legendariske artister som Link Wray, Duane Eddy, The Surfaris og The Ventures. Noen år senere lagde Ennio Morricone sagnomsuste spaghetti-western lydspor som har inspirert både høye lamaer og Dom Mariani. Sistnevnte borger av Perth forsøker å finne sin egen oppskrift på spaghetti-surf sammen med The Majestic Kelp (Robbie Scorer på trommer og Stuart Loasby på bass og orgel). Han har bakgrunn fra 80-talls gruppa The Stems (indie-rock à la Hoodoo Gurus og The Sunnyboys) og de senere band-prosjektene The Someloves (tidstypisk tidlig 90-talls pop-musikk) og DM3 (melodisk pop parret med energisk rock'n'roll-gitar).

Vi har altså her et knippe lettfattelige gitar-silhuetter som lurker i bakgrunnen uten å tildra seg så mye oppmerksomhet fra bevisstheten. Tenk deg Kåre & The Cavemen med hatt og stokk sittende fast i myra, og du er ikke langt unna Dom Marianis "underwater swamp surf easy guitar listening" (TM)! Australske cowboyer, slike som Mariani, er ikke som andre cowboyer - de drukner til slutt i det omliggende havet sammen med kveldssola og tar en delfin-ridetur ned bak skyggene til evighetens undervannscasino.

Bandet starter selvfølgelig med å spille Roulette, hva annet hadde du ventet? Luftgitarister finnes ikke her nede, derimot en trofast liten fanskare av lobotomerte ex-surfere som spiller langdryge vanngitarer så spaghettien tyter ut av øra, mens de iakttar Doms minste bevegelse på sjefsgitaren og klapper entusiastisk i hendene. Det går i tremelo og bøyestrenger. Poenget er at han prioriterer eleganse framfor fart, verden er full av større og mindre egotrippere som tror at alt om å gjøre er å spille så raskt som mulig på gitaren! The Golden Ones (IKKE The Young Ones!) er en hurtigtur inn i smulere farvann der The Turtles holder på med ordløs falsettsang, men Link Wray er snart klar for en duell med brødrende Fogerty (tenk på Born On The Bayou!) på Tremeloe Sun. Lisa Marie kunne ha sneket seg med som en gitar-instrumental på Pink Floyds La Valée-lydteppe, mens Indian N'Ocean høres ut som billig badefilmkomedie med Ravi Shankar og Hank Marvin i hovedrollene. Javisst, hornbriller og patchouli står naturligvis på rekvisitt-lista! Marvin klorer seg fast og breier sin karakteristiske skygge utover Sergio Leone-hyldesten av samme navn. Leones brutale, blodige pasta-pastisjer i tomatsaus ender dermed opp som komisk skyggeteater. Cherry Red og One More Spin er ubestridte rett-på-sak høydepunkter her, selv om sistnevnte spor ergelig nok er under ett minutt langt!

Få andre enn selverklærte gitar-entusiaster vil ha noe glede av denne plata, men såpass har dere vel allerede skjønt. Mariani & co. satser smalt både når det gjelder instrumenter (stort sett bare gitar, bass og trommer med litt orgel-tilsetninger her og der) og publikum (er det fortsatt noen der ute som digger Four Big Guitars From Texas?), men du verden så gjennomført dette produktet er! Helt klart et produkt verdt inspeksjon av alle som klarer å leve seg gjennom ei plate kun bestående av gitar-instrumentaler.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: