Counterfeit 2

Martin L. Gore

CD (2003) - Mute / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Spinkle elektroniske coverlåter

Martin Gore demonstrerer at hans største styrke ligger i å lage Depeche Mode-låter. Disse coverlåtene går nemlig ingensteds.

Av Martin Hafsahl

Del på Facebook23.05.2003

Singelen Stardust genererte en viss forventning til langspilleren Counterfeit 2, der Gore med kyndige hender har skrudd ut personlige elektronikaversjoner av et knippe favorittlåter. Blant artistene som kjøres gjennom forvandlingsmaskinen til Depeche Modes fremste låtskriver er Lou Reed, John Lennon, Nick Cave og David Bowie/Iggy Pop. Johnny Cash har gjort det samme med sine countrytolkninger av låter fra kontemporære populærartister, med relativt stort hell. I Gores tilfelle faller dessverre de fleste forsøkene igjennom, på en plate som ikke vil bli husket for å være spesielt interessant.
Trist.

Det er mye tyntflytende suppe på Counterfeit 2. Martin Gore er heller ingen stor vokalist, og på denne platen har han lagt seg et sted mellom å være crooner, smørsanger og dramatiker. Noen steder glimter hans orale prestasjoner allikevel til og skinner av noe som minner om gammelt Depeche-arvesølv. Gore synger best når han får slappe av litt, og når låtene ikke krever de største utskeielsene i stemmebruk. Således er han på grensen til behagelig på låter som I Cast a Lonesome Shadow og By This River. I andre tilfeller bærer det rett på bakenden, som i den forferdelige musical/cabaret-smørja Lost in the Stars og vibrato-overkilleren Das Lied vom Einsamen Mädchen. Det kunne fort passert som humoristisk kitch, uten at det argumentet virker spesielt overbevisende. Nick Caves Loverman høres heller ikke troverdig ut, særlig ikke så lenge Gore gjør fånyttes forsøk i å høres litt morsk og Cave’sk ut.

Rent musikalsk er Counterfeit 2 en variabel affære. Hovedvekten av materialet er nedstrippet og kjølig minimalist-elektronika, som enkelte ganger glimter til med et delikat lydbilde med utsøkte detaljer. Selv om uttrykket er kjølig og bruken av instrumentelle virkemidler svært sparsommelig, blir det allikevel intimt når hver detalj får såpass stor del av fokus. Særlig stemmen til Gore er fremtredende både som melodibærer og stemningsskaper, og det er jo både på godt og vondt avhengig av hvor høyt man skatter mannens sangstemme. Sanger som I Cast a Lonesome Shadow fremstår som en av de heldigste sporene, med en syntetisk detaljrikdom og stemningsskapende godlyd fra flere kilder enn det som ellers er å finne på platen. Depeche-synthene får være med på hele Oh My Love, og litt fin balladestemning får man med By This River. Det er med andre ord der Gore legger seg nærmest gammel Depeche Mode-synthpop at resultatet er hyggeligst for ørene.

Som langspiller er de positive opplevelsene alt for få, og det er mye intetsigende og tynt vås på denne utgivelsen. Det er synd, for det er bare et par-tre låter man får lyst til å høre en gang til. Noe av Counterfeit 2 er greit nok for et lite synth-hode å bruke tiden sin på, men det var neimen ikke mye. Men skal man først gjøre coverlåter, må det være et poeng at man gjør personlige tolkninger som til en viss grad viker fra originalen, og det har i hvert fall Gore gjort.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: