Building a Building

Slowride

CD (2003) - Deep Elm

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Note To Self: Slowride Rocks

Gud sa, la det bli lys, og det ble lys. Slowride sa, la det bli rock, og det ble rock.

Av Øyvind Rones

11.01.2004

Slowride er et relativt nytt band, og har tidligere kun gitt ut fullengderen As I Survived the Suicide Bomber fra 2002. Trioen fra Lawrence, Kansas (nå Dallas, Texas) som er signet på indielabelen Deep Elm, har funnet seg selv på imponerende bra vis siden starten i 1998. Bandet rendyrker sin stil her på oppfølgeren Building a Building. Slowride prøver ikke å være noe de ikke er, og scorer høyt ved å kjøre en så straight bane som de gjør. Ikke noe dill-dall av noe slag, bare rein skjær rock'n'roll. Om det er lufta i Texas som gjør at navn etter navn dukker opp derfra, skal være usagt, men at Slowride skal fortsette å være et uskrevet kapittel for deg etter dette er urettferdig.

Building a Building. Hvis denne skiva er et tegn på hvilket musikkår vi kommer til å være vitne til i 2004, er det bare å feste setebeltene og være klar for det meste. Etter ett minutt med akustiske Solitary Man åpner Building a Building for alvor, da Slowride foretar girskifte til Smoke Cigarettes. Mer akustisk melankoli får vi i merkelige, men uimotståelige Sacrifice v. Apathy. Quitting Again er den siste av de tre akustiske låtene som er å finne på denne plata, og står ikke noe tilbake for de andre. Skiva unngår å bli usammenhengende av en enkel grunn, og det er at den grunnleggende tanken er den samme hele veien gjennom: De akustiske låtene er bare nedstrippet rock, og låtene med trøkk i er oppstemte melankolske perler.

I think I'm ready to tell, but I don't know what to tell...

Fra låt én finner man en tekstlinje som man forelsker seg i. Hele skiva er stappa med slike gullkorn som man finner nye sider ved for hver gang man hører de, tekster som oppfordrer til å filosofere litt på egen hånd, for det er tydelig at DH Phillips kan ha gjort mye av det samme selv. Introen til mitt eget testamente har jeg funnet i Will and Testament, i alle fall. Phillips har utvilsomt et stort talent når det gjelder låtskriving, og får vist det til fulle her. For ikke bare handler Slowride om enkle og hektende riff og komp, men også om smarte tekstlinjer som fenger, uten at det blir for sært. Slowride handler også om å bare stoppe opp, ikke være anspent, men la musikken være sentrum for konsentrasjonen. Dette er musikk som krever total oppmerksomhet, men som tar seg til rette enten du vil det eller ikke.

Alt dette kan Slowride være, i tillegg til å være musikk som man kan ha det kult til. Rock er sjelden like blodcatchy som Panther 1, Panther 2 eller Just Do It. For paranoide sjeler er vel dette neppe lettfordøyelig kost, men for mitt paranoide og ustabile selv, er faktisk dette bortimot perfeksjon. Bortimot. Jeg vet ikke om det er det faktum at skiva er spilt inn live som gir den det lille ekstra, men den har i alle fall den viktige x-faktoren.

Gi Slowride en sjanse, du kommer ikke til å angre.

Groovissimo

Kråkesølv - Trådnøsting

Stilsikkert, kreativt og bemerkelsesverdig fra Kråkesølv, som gjør den beste norske debuten på årevis.

Flere: