cover

Vision Valley

The Vines

CD (2006) - Capitol / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Punk / Powerpop / Softrock

Spor:
Anysound
Nothin's Comin'
Candy Daze
Vision Valley
Don't Listen to the Radio
Gross Out
Take Me Back
Going Gone
F**k Yeh
Futuretarded
Dope Train
Atmos
Spaceship

Referanser:
Nirvana
Teenage Fanclub
The Hives
Sweet
Moody Blues

Vis flere data

Se også:
Highly Evolved - The Vines (2002)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Vingården tørker ut

The Vines fyrer løs med løskrutt på denne platen.

Allerede på sin første store spillejobb i 2000 gikk vokalist og låtskriver Craig Nicholls i australske The Vines amok på scenen. Han var i ferd med å knuse gitaren, men besinnet seg i siste øyeblikk da han kom til å tenke på at den bare var leid og dyr i innkjøp. Så forteller i hvert fall sagaen.

Dette blir imidlertid en relativ viktig opplysning når en så skal forsøke å skrive litt om bandets tredje album, som satt langt inne. Etter stor suksess med sitt første album i 2002, kom så oppfølgeren Winning Days i 2004, som vel nærmest ble å regne som en flopp. Noe av problemet var at på konsertene som skulle promotere albumet, så ble oppførselen til Nicholls stadig mer uforutsigbar, og deres siste konsert (mai 2004) ble en så stor skandale at Patrick Matthews, bassisten, forlot bandet og det ble klart for alle og enhver at bandet ikke kunne fortsette å holde konserter. Da den samme Nicholls også fikk diagnosen Aspbergers syndrom, en variant av autisme, pluss at problemer med rusmisbruk ikke gjorde tingene bedre, trodde mange at The Vines ville dø stille ut. Mot alle odds og med god støtte av bestevenn Ryan Griffiths (gitar/keyboard) og trommis Hammish Rosser, fortsatte Craig låtskrivingen og bandet har altså gått i studio igjen. Imidlertid er turnevirksomhet ikke aktuelt på ubestemt tid.

La oss slå det fast like godt fast med en gang: Vision Valley inneholder ingen store overraskelser musikalsk sett. Jeg synes det forrige albumet var ganske så bra, med sin blanding av hardrock og softrock, fine koringer og til dels bra melodier. Det smakte litt av både nær og fjern rockehistorie, og det var med litt forbauselse at jeg konstaterte at oppmerksomheten ikke ble større og at kritikerne ikke var på deres side. Men da hadde jeg altså ikke debutalbumet å sammenligne med.

En forskjell er at låtene med et unntak er blitt kortere, hele seks av dem på under to minutter, noe som kanskje forteller at Craig Nicholls streber mot å finne den magiske formelen fra 60-tallet eller formelen fra første plate (Highly Evolved/Get Free). Resultatet blir i stedet at han benytter sin egen oppskrift, trekker ut litt her og der, og gjør det så kort at du knapt nok har summet deg før neste låt kommer. Dette formatet stiller større krav til komponisten for at resultatet skal bli vellykket. Kanskje låter det en anelse råere og punkete på de mest rockete låtene og enda litt søtere på balladene, men det er et stort problem at evnen til fornyelse og variasjon mangler. Å kopiere seg selv er det som kjent ikke noe forbud mot, men det fører sjelden til annet enn en sikker nedtur. Hovedinntrykket blir at det er vanskelig å skille låtene fra hverandre. Hadde ikke albumet vært brutt opp med noen "pene" ballader hadde det blitt nesten umulig.

Isolert sett er Vision Valley en plate med et band som finner hverandre i et tett og kompakt samspill, basert på enkel og rett frem gitarrock med alt fra bitende, snerrende vokal til det myke og vare, svært godt understøttet av bakgrunnsvokal og 60-70 talls koring. Ingen store instrumentalister i bandet, men godt håndverk. Og noen av låtene får også denne anmelderen til å ta frem luftgitaren av og til eller til å la seg forføre av en pen melodilinje. Jeg finner imidlertid ikke et eneste høydepunkt i vanlig forstand, selv om en kan finne enkeltlåter som hever seg litt over resten.

Gruppa sparker godt i fra seg på første spor, Anysounds, som har et fengende riff og snerrende vokal med god overgang til refrenget og en gitarsolo. Alt i alt er det en av de låtene de lykkes best med innenfor tominutters formatet. Det virker spontant og ekte - og ganske originalt. Gross Out er aller kortest og raskest, og er det nærmeste man kommer en reinspikka punklåt. Mens jeg først er i primalmodus, så kan jeg vel også fremheve Futuretarded med sin monotone veksling mellom sang og kor. Og under tvil Dope Train som drives frem av rytmegitaren og atter en gang veksling mellom en myk vokal/falsettkor og til steinharde kraftakkorder.

Disse og flere av de andre låtene som for eks. Nothin's Comin' viser at Craig Nicholls store tenåringslidenskap, Nirvana langt fra er et tilbakelagt stadium. Don't Listen to the Radio åpner mistenkelig lik Nothin's Comin' men ender i grunn opp med å bli et stykke 70-talls power-pop ikke helt ulikt Sweet. Tittelsporet er første stykke ut i balladeform, og en av disse låtene som jeg sikker på at jeg har hørt før - uten å komme på hvilken sang det er (hjelp!!). Jeg blir satt over til en slags Moody Blues-stemning hvor strykerne henger som et tungt skydekke over den svært enkle oppbygde melodien. Kjedelig.

Take Me Back er derimot en ganske bra ballade og teksten gir for en gangs skyld mening til en ikke innvidd: "There’s no point in doin’ what I’ve done, lives are goddamned ruined like the runts”. Og når en først er inne på tekstene så er de ikke alltid like lette å forstå med sin til tider omvendte logikk. Ingen av dem har et direkte lystelig preg over seg og må kanskje forstås i lys av frontmannens situasjon de siste årene: "Kill me now I'm dead".

Siste låt ut er den seks minutter lange Spaceship som sørger for å gi gruppa et slags "psykedelisk" alibi bygd opp av flere lag fra en enkel akustisk gitar til en romskipsreise med orgel og etter hvert "hylende" gitarer og fungerer også rimelig bra, og går med det inn blant det som er forholdsvis fort glemmes.

Det står respekt av at The Vines har greidd å samle seg igjen etter en turbulent periode, og kanskje øyner de selv håp om en bedre fremtid: "Through the vision valley waitin' to be found". Jeg skulle ønske det, men har ikke helt troen. Mye står og faller på Craig Nicholls og om han greier å kaste den gamle kokeboka.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Svein Finnerud Trio - The Complete Released Works 1968-1999

(Plastic Strip)

Hvor fri kan man være? Svein Finnerud er evig bundet til Club 7-stadiet i norsk jazzhistorie.

Flere:

Animal Collective - Sung Tongs
Alog - Duck-Rabbit