Genre:
Pop
Stiler:
Elektronika
Spor:
Dream On
Shine
The Sweetest Condition
When The Body Speaks
The Dead Of Night
Lovetheme
Freelove
Comatose
I Feel Loved
Breathe
Easy Tiger
I Am You
Goodnight Lovers
Se også:
Songs Of Faith And Devotion - Depeche Mode (1993)
The Videos 86 - 98 - Depeche Mode (1998)
101 - Depeche Mode (2003)
Remixes 81...04 - Depeche Mode (2004)
Playing the Angel - Depeche Mode (2005)
Spent?
Band i fritt fall fra Mount Everest.
Del på Facebook07.06.2001
Jeg trodde egentlig ikke det jeg hørte da jeg spilte denne skiva første gang - ikke en eneste låt tok tak. Slik kan det jo ofte være med de virkelig gode verkene, men samtidig stemmer ikke det helt med DM heller. De pleier å avgi noen ledetråder innledningsvis og deretter utfolde seg gradvis, i noen tilfeller så langt som til klassikerstatus. I min vantro har jeg derfor brukt uvanlig mye tid på å prøve å høre den inn under ulike hverdagsscenarier. Uten nytte, dessverre, Exciter forblir en i DM-sammenheng utrolig anonym plate.
Det er egentlig ganske vanskelig å peke helt konkret på hva det er som ikke stemmer. Jeg syns mye av materialet minner om overlevninger fra tidligere runder i studio. Slaggmateriale muligens? Nei, jeg tror ikke fullt og helt på det heller, men en låt som "The Sweetest Condition" minner jo for eksempel ganske mye om "The Sweetest Perfection" fra kanonen Violator, da. Den første runden med spekulasjoner falt ned på en teori om at det kan være gjenkjennelseseffekten som tar for mye plass i materialet, at bandet har falt ned i hvilemodus på hva de oppfatter som DMs lydbilde utad.
I seg selv er nok ikke dette en god forklaring, men etter hvert som jeg har bygd videre på denne teorien har jeg falt ned på to forklaringer på hvorfor Exciter ikke i det hele tatt lever opp til tittelen. Og jeg vil for ordens skyld understreke at dette bare er mine teorier og at de ikke nødvendigvis har 100% fotfeste i virkeligheten der borte i DM-leiren. Men, altså:
1: DM har til en forandring gjort et dårlig valg av produsent i Mark Bell. Ok, Tim Simenon var heller intet genialt valg, men på Ultra kunne man i hvert fall forstå at de ville i en annen retning enn tidligere. Dersom man kikker litt bakover i historien har uansett folk som Daniel Miller, Gareth Jones, Flood og ikke minst DMs tidligere medlem og lydmann, Andy Wilder, alltid presset bandet videre på bevisste premisser for at de skal føre en utvikling plate for plate. Ikke så mye at man mistet identitet, men passe mye til at man kunne begeistre så vel nye som gamle fans, og ikke minst seg selv. Kikken bakover viser at dette fungerte som bare faan mellom Black Celebration ('86) og Songs of Faith & Devotion ('93) - bandets fremste periode for kunstnerisk og kommersiell utvikling. Jeg tror således at det er en alt for gemyttlig omgang og mangel på utfordringer i kombinasjonen av Bell og DM som har sendt bandets lydbilde i frys og hvile.
2: Martin Gore begynner å tappes som låtskriver. Denne er ikke like hyggelig, og jeg hører vel nesten at tekokerfløyta går i toppen på de mest dedikerte der ute. Jeg syns faktisk det er en ulidelig trist melding å skrive selv, men jeg begynner like fullt å tro at det er sant. Når ikke en av 11 sanger (+2 instrumentaler) makter å sette meg i nærheten av spenning, og det er DM jeg hører på - da er noe galt! Jeg har for sikkerhets skyld lyttet ekstra på Gahans vokal i noen runder, men jeg har ikke funnet noe eksplisitt galt i hans tolkninger og prestasjoner. Foruten det stabile og lite utfordrende lydbildet står vi da dessverre bare tilbake med Gores låtmateriale av variabler.
Det er summa summarum en veldig lavmælt plate, ikke frastøtende dersom jeg har kommet i skade for å uttrykke det, men veldig utilgjengelig til tross for et par cred-frierier i form av "Dream On" og "I Feel Loved". Jeg tror nye fans har bedre mulighet til å omfavne denne skiva enn oss (les: "døm var bedre før"-surpomper) som har vært med en stund. Med en backkatalog som inkluderer titler som Some Great Reward, Music for the Masses og Violator er det umulig å ikke stille krav til DM, og da håper jeg at du forstår hvorfor jeg tar dem litt hardt denne gangen.
Jeg håper videre merkelig nok at jeg i fremtiden møter på en person som vil kunne fortelle meg at DM anno 2001 leverte en kanon av en plate og hvorfor den i så fall er det. Akkurat nå er jeg bare så skuffa og desillusjonert at jeg ikke ser annet enn at denne personen vil forbli et fantasifoster.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Lytt: The Walkmen - Heaven
Det nye albumet til The Walkmen slippes 4. juni, men kan allerede nå høres i sin helhet på NPR.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
Jeg liker Depeche Mode, jeg kan vel kalles en fan av Depeche Mode. Nå er jeg i besittelese av den nyeste plata: Exciter- og jeg liker den, og jo mer jeg hører på den, jo mer nyter jeg den. Såklart, denne platen er uvanlig egentlig for D.M å være, men jeg synes det er bra at de kommer ut med en uvanlig side av seg selv. Dette er en cd jeg spiller når jeg legger meg eller når jeg er alene i huset, ikke på fest. Dette er en plate jeg vil høre på alene.
Jeg gir den en 7, hvis jeg hadde kjøpt platen og forventet at den var som alle andre hadde jeg nok blitt skuffet, men siden jeg ikke hadde gjort meg opp noen tanker om den, overasket den meg positivt.
Mine favoritt-album i DM-diskografien må være Violator og Songs of Faith & Devotion, og jeg må innrømme at de første rundene med Exciter var litt skuffende, men likevel synes jeg at denne platen har kommet seg mye etter at jeg har hatt den en stund. MEN, det er dessverre ikke en plate som sitter så godt som de to nevnte. Etter min smak en femmer.
jeg vil klassifisere meg selv som en veldig stor tilhenger av Depeche Mode, jeg har alle platene deres og hører mye på dem, noen ganger de tidlige new wave platene fra det tidlige 80-tall Speak and Spell, A broken Frame, Construction time Again o.s.v og noen ganger platene fra 1990 og utover: violator, songs of faith and devotion, ultra. lista stopper ofte der. den nye platen Exciter er ikke den som oftest finner veien til cd spilleren, jeg må si meg delvis enig med Morten Nygård som anmeldte platen her på siden, jeg tror, eller vet, at valget av produsent denne gangen (Mark Bell) har påvirket platen veldig (bare hør på andre plater han har produsert,2 av Bjørk f.eks) men den retningen var kansje ikke en rett en for Depeche Mode. Det er fortsatt Depeche Mode, men det særegne "Depeche soundet" skinner ikke ut fra mange av låtene på denne platen. Det er synd, for jeg tror fortsatt at de kan lage en plate av samme kaliber som de tidligere verkene, ikke at de må det, de har jo allerede pioner og legende status i musikkverdenen, men siden Depeche med hver plate prøver å fornye seg så tror og håper jeg at de leverer noe i en annen retning neste gang. jeg gir den karakter 4-5.
Exciter opphisset iallefall meg. Jeg har alle albumene til DM, har skrevet tre oppgaver på dem, og jeg er vilt begeistret for det beste albumet de har gitt ut til nå; Exciter. Det er sinnsykt bra at Martin Gore, min helt, etter tyve år i bransjen fremdeles har evne til å fornye seg,og levere rå, ærlige tekster. Min favorittlåt er 'dead of night', hvor brutaliteten i teksten river ut hjertet ditt og hopper på det. Søtnos-låtene som f.eks. Freelove og andre hiter er gjerne ikke mine favoritter, og Comatose er en gjentakelse av tidligere verk, mens Shine og I am you er bare kjempeflotte låter som gir meg en bekreftelse på at jeg er ikke alene i verden. Martin må være tankeleser! Det er kanskje ikke den samme helheten i platen som på tidligere album, men hver for seg er låtene like geniale som alltid. Helt siden jeg så Martins broderte buksebak (merket Exciter) i Oslo Spektrum i 2001, kan jeg bare si; I'm excited, baby!
Greit å være fanatisk tilhenger av et band altså men det får være måte på. Exciter som Depeches beste album til nå? Tror ikke det. Kanskje du er veldig ung og gikk glipp av tiden da Music For The Masses kom ut?, men Violator bør du ha fått med deg! Some Great Reward og Black Celebration da? Alle har vel sin personlige favoritt (min er den "dårlige" Boken Frame) men få vil kalle Exciter Depeches aller beste plate gjennom tidene.
Vel,hver har sin egen smak. Det er lov. Kanskje jeg er mer opptatt av vokalen enn andre her, men DM har selv uttalt at Dave aldri før har sunget så bra som på denne cdèn. og tekstene er like bra som alltid, like mørke,men likevel optimistiske, hvilket er det aller viktigste for min del.