cover

The Documentary

The Game

CD (2005) - G-unit / Aftermath / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
West coast / Gangsterrap / Hardcore rap

Spor:
Intro
Westside Story
Dreams
Hate it or Love it
Higher
How We Do
Don't Need Your Love
Chuuch for Thugs
Put You on the Game
Start from Scratch
The Documentary
Runnin
No More Fun and Games
We Ain't
Where I'm From
Special
Don't Worry
Like Father, Like Son

Referanser:
N.W.A.
2Pac / Tupac Shakur
Dr. Dre
Snoop Dogg
Kurupt
Daz Dillinger
Ice Cube

Vis flere data

Se også:
The Doctor's Advocate - The Game (2006)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


I rock, while you rot!

Storgrossisten Dr.Dre forsøker å selge sin nye protegé The Game som en fattig, gatesmart retro-artist.

"Homey if I could rewind the hands of time I woulda cut off the PS2 at 12:49, Nigga I'm a gangster, I stay on my grind, Who knew 11 minutes later I'd get shot with my own 9.."

Hypede artister har hiphop hatt siden sin spe barndom. Da hiphop begynte å selge på 80-tallet fulgte bransjen nøye med på hva som kom opp av talenter fra undergrunnen. Mainstream-publikum, Ola Nordmann, hørte ikke på hiphop på denne tiden. Det fantes riktignok skater/grafitti miljøer i storbyene som fulgte med, men du fikk ikke kjøpt Enter the Wu-tang på Shell. "Kept my ears to the street, signed Eminem, now he's triple platinum, doing 50 a week" sa Dr.Dre i 2001. Dre har siden tidlig 90-tallet bidratt N.W.A, Snoop Dogg, Tupac, Xzibit, Eve, 50 Cent, Eminem, og ganske nylig The Game til suksess.

Faktisk så The Game ut til å være Aftermath-labelens mest relevante ansikt utad i 2005, dette ser man ved å ta en titt på samproduksjonen på The Documentary. Her er 2005s viktigste produsenter inkludert: Scott Storch, Timbaland, Just Blaze, Hi-tek, Kanye West, Havoc, Cool & Dre, og Buckwild for å nevne noen. Det er nesten rart at The Neptunes ikke har bidratt her. Sammen med 50 Cent, har Dre overvåket dette prosjektet musikalskt, og har nok vært ansvarlig for at såpass forskjellige labels bidrar med produsenter. Egentlig så er dette ganske unikt, og den forrige artisten som fikk en tilsvarende line-up størrelse var 50 Cent, med Get Rich or Die Trying. Det er noe særegent ved hypede artister, de kommer "liksom" ingensteder fra og blir enorme stjerner over natta.

Nå kom hverken Game eller 50 ingensteder fra. 50 var mixtape-kongen av New York i 2003, og ordet på gatene om 50s signing til Aftermath var ingen overraskelse. 50 solgte bøttevis av sitt album, kanskje fordi han kombinerte street-talk og god humor, innpakket i et kommersiellt format. The Game var kanskje den største hypen siden 50, og når Dre plasserer de to på samme album er det intet mindre enn en genistrek av markedsføring. I ettertid av Games suksess med Documentary forlot han 50s label, G-Unit da han hevdet at 50 behandlet sitt crew som nikkedukker for sin egen profitt. Det ble en enorm beef, og allerede på Documentary kan man merke konkurransen mellom egoene.

På låten How We Do rapper de side om side, og det er forbløffende hvor like de egentlig høres ut. Produksjonen til Dre og Scott Storch er et club banger-forsøk à la In tha Club og det høres fett ut. Westside Story høres ut som en klassisk West Coast beat med tunge trommer og latterlig mange musikalske referanser til Westcoasrap i teksten. Her ligger kanskje Documentarys største problem. Game er en skilled rapper, men det han rapper om er bare cocky og er vanskelig å se som god humor.

Han spytter da heller ikke for egen profitt, han beefer Terror Squad for 50, Benzino for Eminem og reklamerer maksimalt for Aftermaths tidligere og nåværende artister. På albumets tittellåt presterer Game dette noe cheesye hooket: "I'm "Ready to Die" without a "Reasonable Doubt" Smoke "Chronic" and hit it "Doggystyle" before I go out, Until they sign my "Death Certificate" "All Eyez on Me" I'm still at it, "Illmatic" and that's "The Documentary".

Låtene på Documentary er langt ifra dårlig produsert, dog noe ensformig. De som skiller seg ut er Timbalands Put You on the Game og Kanye Wests Dreams. Om man ser bort fra de nevnte sporene går det skikkelig på trynet. Westcoast-soundet har alltid vært tacky og preget av mannssjåvinisme og hovmod, men det er faktisk grenser for hvor mange ganger man vil høre hvor bra N.W.A. var, hvor mange ganger Game har blitt skutt, hvor mange bitches han kan få nå som han kjenner Em, Dre og Fiddy, og ikke minst at han kommer fra Compton. Han er den beste rapperen ikke bare fordi han kommer derfra, men fordi han tydeligvis kan all musikken derfra. Å rappe om gatene, fra platestudioet plassert i en enorm skyskraper, med en samling av beats verdt mer enn 50% av det de i slummen i Compton får sett hele sitt liv, er ikke bare paradoksalt og sinnsykt feil, det er også å lure lytteren til å tro at de får servert lyden av en fattig manns røst.

Forskjellen fra 90-tallets hypede artister som eksempelvis Nas før Illmatic er at hiphop på denne tiden ikke var en prostituert på samme måte som i 2005. MTV spytter ut hiphop spin-off programmer som Pimp my ride, Ride with Funkmaster Flex, Cribs, Chapelle Show, og Making the Band. Disse eksisterte ikke på denne tiden, hiphop ble for det meste sendt i egne programmer som Yo eller til og med på alternativkanalen MTV2. Dessuten virket produsent-crewet til Nas på Illmatic mer som venner, og ikke som økonomisk lønnsomme "vennetjenester" (de fleste fortsatte å lage beats for Nas og gjør det fremdeles). Hiphop som fjæren i hatten til de virkelig store plateselskapene har gått totalt av hengslene.

The Game er et forsøk fra kommersialismens høyborg på å selge hiphop som en fattiggutt fra Compton. Stedet hvor de fattige rapperne en gang kom fra, stedet hvor Dre selv en gang bodde. Det slår feil fordi idealet i hiphop er å ikke selge seg ut, det er ikke å være tilgjengelig på bensinstasjonen. Hiphop er de fattiges språk, og det minste du kan gjøre er å representere gatene du kom fra. Dette gjør Game i massevis, men man får allikevel inntrykket av at han er mer opptatt av sin fremtidige karriere, og representere sine nye venner i musikkbransjen.

Mainstream hiphop snakker stort sett ikke for gatene lengre, men for dansegulv og kvisete 14-åringer som kaller damene for bitches og morra til kompisen for hoe. Hiphop har etter Eminems gjennomslag blitt allemannseie, og er ikke lengre noe kun folk som behersker de fem elementene av hiphop hører på. Navnet Game blir som en ironisk kommentar på hvordan musikken har blitt, og han virker til og med noe ukomfortabel med posisjonen som labelenes marionette-rapper. I år 2006 er Game allerede forholdsvis irrelevant for markedet, det ser ikke ut til at de bryr seg om mixtapene hans. Game har blitt beviset på hvor sterk en markedsføringsmaskin egentlig kan være, og hvor vanskelig det er å representere noe man selv ikke står inne for.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Vapnet - Döda Fallet

(Hybris)

Döda Fallet er en vekslende dansbar tristesse som maler vårens fugler i sorte små slør der de kommer flyvende tilbake fra sydligere strøk.

Flere:

Okkervil River - Don't Fall In Love With Everyone You See
The Flaming Lips - Yoshimi Battles the Pink Robots