cover

Don't Stop

Annie

CD (2009) - Smalltown Supersound / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Pop / Elektropop / Indiepop

Spor:
Hey Annie
My Love Is Better
Bad Times
Don't Stop
I Don't Like Your Band
Songs Remind Me Of You
Marie Cherie
Take You Home
The Breakfast Song
Loco
When The Night
Heaven And Hell

Referanser:
Sally Shapiro
Robyn
Röyksopp
Madonna

Vis flere data

Se også:
Anniemal - Annie (2004)
DJ Kicks - Annie (2005)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Ironiske rytmer

Det Annie lager skal visstnok ikke tas helt til ettertanke, men jeg gjør det allikevel.

Man skal liksom ikke ta Annie helt på alvor, har jeg forstått. For det hun driver med er kanskje ikke ment for de store refleksjonene?

Kanskje er det derfor hun fortsetter med å synge på bedriten engelsk, skrive intetsigende tekster og høres mer computergenerert ut enn noen gang. Hun kan jo mye bedre i virkeligheten, ikke sant?

Siden sist har bosatt Annie bosatt seg i Tyskland, og hatt en relativt tilbaketrukket profil siden suksessen med Anniemal. En plate hvor låten Heartbeat kom med på Pitchforks kåring av 2000-tallets topp 50 låter. Det er jo ikke verst for ei dame fra Bergen.

Og selv med enormt mye prestige tilknyttet oppfølgeralbumet, har det blitt tid til mye fjas på Don't Stop. Mest bemerkelsesverdig er kanskje The Breakfast Song som posisjonerer seg i tetsjiktet blant årets mest irriterende låter. Radiohiten My Love Is Better virker så upretensiøst fremført at det er umulig å si om Annie synger shoes eller choose på hooket, men det er vel meningen at det skal være slik?

Totalt sett er det mye snadder også på Don't Stop. Og det mest overskyggende faktum er hvor nydelig produsert samtlige av sporene her er. Produsentteamet bestående av blant annet Timo Kaukolampi og Richard X har gjort en formidabel jobb med å puste ut klubbvennlige hits til Annie. Låter som Songs Remind me Of You og tittelsporet Don't Stop vil nok gå rett hjem hos mange, som hos meg.

Allikevel er det mye på denne platen man kunne vært foruten. Og jeg tenker da spesielt på de mer neddempede sporene hvor Annie skal ta av seg festhatten og skrive seriøse låter. Marie Cherie og When the Night er eksempler på hvor feil det kan gå. For da grensene mellom ironi og seriøsitet blir tydeligere står Annie igjen ganske naken.

Det er naturligvis innmari kult å ironisere over sjangere, danse hula og feste natta lang. En klubbkonsert med Annie bak spakene bør for mange være en drømmekveld på byen. Men på plate mister man noe av fyrverkeriet på veien fra studio og hjem i stua. Og siden jeg antar at dette er ment litt som et seriøst produkt også, så synes jeg at albumet fungerer i sånn akkurat passe doser.

Og det mener jeg, sånn helt på alvor.

comments powered by Disqus

 



josh
2009-10-25eh

Det er ikke noe ironisk over denne plata. `Det går an å ta pop på alvor, vet du, å brenne for det. Men om folk skal forstå det må denne slags anmeldelser forsvinne.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo