cover

Deathprod

Deathprod

4 x CD (2004) - Rune Grammofon / Voices Music & Entertainment (VME) / ECM

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Ambient / Eksperimentell / Kunst / Støy

Spor:
Reference Frequencies # 3
Reference Frequencies # 5
Reference Frequencies # 7
Reference Frequencies # 8
6:15
Dora 3


Treetop Drive 1
Treetop Drive 2
Treetop Drive 3
Towboat


Burntwood
Stony Beach
Hotentott Gulch
Boatharbour Bay
The Contraceptive Briefcase II


Tron
Dead People's Things
Orgone Donor
Cloudchamber

Referanser:
John Cale
Flying Saucer Attack
Motorpsycho
Supersilent
Merzbow

Vis flere data

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Referanseverk

Denne boksen presenterer et flott utvalg av Helge Stens produksjoner, og skisserer et bilde av en obskur, men viktig figur i norsk musikk.

Helge Sten har siden begynnelsen av 90-tallet virket som både lydtekniker og musiker. Dette skillet har skapt aliaset Deathprod, et dekknavn han har operert under som aktivt deltagende i band som Motorpsycho og senere Supersilent, og som også er festet til hans egne utgivelser.
I tillegg til utgivelsene i svært begrensede opplag under navnet Deathprod (samlet i denne boksen), finnes det en del Deathprod-materiale på utgivelser for band der han i utgangspunktet har fungert bak spakene i studio. Denne blandingen av roller som produsent/tekniker/komponist og utøvende musiker kan virke forvirrende, noen ganger er også bruken inkonsekvent. Selv om det kan gå på bekostning av forståelsen av et prosjekt som delvis dreier seg om å bygge ned grensene mellom rollene, refereres det konsekvent til navnet Helge Sten i alle funksjoner i denne omtalen.

Grovt sett består denne boksen av fire plater der alle mer eller mindre fungerer som samleplater med materiale fra 1991 til 2001. Her finnes fragmenter med utgangspunkt i hans periode på Kunstakademiet i Trondheim, spor som bare har blitt distribuert på kassett, to ordinære utgivelser som ble sluppet i svært begrensede opplag, enkeltspor som tidligere kun har vært tilgjengelig på andre samleskiver, og noen spor som tidligere ikke har vært tilgjengelig for andre enn i Stens nære krets. Denne boksen tilgjengeliggjør alt dette materialet for et bredere publikum, og representerer samtidig et viktig arkelologisk gravearbeide i moderne norsk musikkhistorie. Helge Stens skygge har falt over mange forskjellige musikalske prosjekter gjennom 90-tallet uten at det har vært mulig å definere et helhetlig bilde av hans musikk. Om det blir lettere nå er allikevel ikke sikkert; hans produksjon er veldig flytende og variert, og lite entydig. Men selv om hans soloproduksjoner peker i mange retninger finnes det enkelte trekk som går igjen fra 1991 til 2001.

Reference Frequencies består av innspillinger fra 1991 til 2001. De fire nummererte sporene med navnet Reference Frequencies ble spilt inn på kassett i 1991, og er de første innspillingene som ble sluppet under navnet Deathprod. Sporet 6:15 med Matt Burt ble sluppet i magasinet Vinduet mars 2001. Låtene Deathprod recording the Jürg Mager Trio - La Luna og A Shortcut to the Stars ble spilt inn under Motorpsychos Blissard sessions i Stockholm 1995 med Bent Sæther og Hans Magnus Ryan (Snah). I tillegg kommer Dora 3 med Ole Henrik Moe fra 1997 på denne skiva. Dette er altså et ganske sammensatt album både i tid og rom, og hvor materialet peker i mange retninger. De fire tittelsporene er interessante fordi Sten står bak disse alene. Skapt med relativt enkle instrumenter og lydfrembringende elektroniske redskaper man vanligvis ikke klassifiserer som instrumenter, og spilt inn på kassett, fungerer disse sporene som utkast for hva som vil komme i fremtiden i mer raffinerte utgaver. De er altså med på å danne et bakteppe for hans senere soloproduksjoner. Sporene er i tillegg antagelig noe bearbeidet i ettertid for å skape mer fylde til lydbildet. Karakteristisk for disse sporene er pulsene som progressive elementer, og frekvensen mellom pulsene er mye kortere i tid enn på hans senere produksjoner. Lydene er skarpe, de er også harde i kantene på dette tidspunktet, og ligner på ladninger av energi som slippes porsjonsmessig. Sett i lys av hans senere produksjon virker disse sporene som skisser på idéstadiet, eller som lydlek og eksperimenter i startfasen.

Det er et stort sprang fra Reference Frequencies til Treetop Drive. De tre versjonene av Treetop Drive er liveopptak fra en konsert på Kunstakademiet i Trondheim, og er spilt rett inn på DAT. Strukturmessig er de to første versjonenes framdrift basert på pulser som på Reference Frequencies, men de er basert på andre lydkilder. Den drivende pulsen på Treetop Drive 1 er basert på én sample, som er den avsluttende akkorden til strykerne i et symfoniorkester. Denne repeteres gjennom hele stykket. Snahs fiolin ornamenteres rundt denne sorgtunge symfoniske pulsen, samt Stens egne feedbackskapende instrumenter. TD 2 åpner med en lignende rytme, basert på en lignende puls, men denne er mer skingrende, metallisk og illevarslende, og er noe dypere. I stedet for å ornamentere rundt, blir denne besvart av en dyp, mørk og mektig orgelakkord. Denne kampen mellom det illevarslende og mørke intensiveres gradvis gjennom stykket. Tåkeluren kan være en holdbar, men abstrakt, metafor for å beskrive det lydmessige og miljømessige. Det intenst nervøse og nådeløse som ligger i en tåkelurs funksjon ligger bak i bevisstheten som levende bilder til de to første sporene.

Fargenyansene disse sporene kommuniserer ligger et sted mellom tett, grå tåke og det totale mørket, og døden er hengt opp som et slags bakteppe i forhold til disse to sporene. Refleksjoner rundt forholdet til døden dukker også opp i TD 3. Matt Burts radioopptak av en mann spilles av over et bølgende elektronisk lydteppe, med Snahs skjelvende og nervøse fiolin klagende rundt. Stemmen klager over samfunnets fokusering på livet etter døden. Istedet mener stemmen at man bør fokusere mer konkret på selve døden for å avmystifisere livet etter døden, og for deretter å re-etablere det dennesidige.

Edvard Grieg er kreditert på TD 3, og sammen med det avsluttende sporet Towboat er de konkrete pulsene erstattet av et mer linjært lydbilde, altså mer sammenhengende og sammensatt enn de foregående. De repetetive elementene er fremdeles tilstede, men lydbildet har et mer ambient preg og er mer fokusert på en rett linje. Sten krydrer disse to stykkene med et arsenal av elektronisk feeding og samples, og mot Towboats intense avslutning åpenbarer det man kan karakterisere som konkret støy seg.

Viktig for det helhetlige bildet av Sten i denne perioden er hans assosiasjon til Motorpsycho og innflytelsen han hadde i bandet. Fra innspillingen av Demon Box i 1992 til og med Timothy's Monster i 1994 er Sten generatoren som nesten er synonym med støyen i Motorpsychos støyrock. Stens bidrag med ekstreme støyeksesser på låter som Demon Box, Mountain, Fleshharrower (Sten på vokal!) og Step Inside Again er rett og slett banebrytende i norsk rock og norsk elektronisk musikk. På Timothy's Monster skifter Motorpsycho fra tung rock og hardcore til et lettere uttrykk, og Sten henger på med myk, raffinert støy på blant andre A Shrug & A Fistful, med mellotron på Kill Some Day og theremin på On My Pillow, før det braker løs igjen med full frontal støy på Grindstone. Stens bidrag til Motorpsycho i deres mest kreative periode er stort, og i disse låtene finnes altså noen av de mest konkrete sporene av støymusikk og elektronika som senere har blitt etablert med flere artister i Norge. Denne scenen eksisterte praktisk talt ikke i Norge på begynnelsen av 90-tallet, og Stens og Motorpsychos musikk i denne perioden er innovativ og original i norsk sammenheng. Sten som Deathprod skiller i denne perioden lag med Motorpsycho, og bandet tar etter dette estetisk sett steget i en enda mer melodiøs retning på sin neste plate. Sten bidrar riktignok med neddempede Nathan Daniel's Tune From Hawaii på Blissard, men han forblir mer eller mindre en obskuritet selv om han forsetter å produsere eget materiale.

Med Imaginary Songs From Tristan Da Cunha, opprinnelig sluppet på dbut i 500 eksemplarer i 1996, gjør Sten noe helt nytt. Første halvdel består av Stens arbeider på Kunstakademiet i Trondheim, og er basert på opptak Sten har gjort av Ole Henrik Moe på fiolin på Frognerseteren i 95/96. Opptakene av Moe er bearbeidet av Sten og deretter preget til en fonograf, som er en roterende voksrull. Den roterende voksrullen er det første instrumentet for opptak og avspilling av lyd og daterer tilbake til 1877, patentert av Thomas Edison. Innspillingsprinsippet er at en roterende voksrull blir preget av en graverende nål som beveger seg opp og ned i overensstemmelse med membranet i innspillingstrakten. Senere er lyden spilt tilbake til et digitalt format for å slippe det som CD. Det vi får høre er altså fiolin som er elektronisk bearbeidet, overført til og spilt ut igjen av verdens eldste opptaks og avspillingsutstyr, og deretter ført tilbake til et moderne system for lydgjengivelse. Sten har altså benyttet seg av en på det tidspunktet 120 år gammel teknikk i prosessen med å lage disse sporene. Sten har latt seg inspirere av hele den epoken inkludert det innholdsmessige, for historisk sett begrenset de første opptakene gjort på voksruller seg til sang eller fiolinsoloer.

Moes fiolinstrekk er riktignok ingen klassiske sonater, det dreier seg mer om improviserte fragmenter av forskjellig karakter. Burntwood og Stony Beach minner i størst grad om John Cales bruk av fiolinen i LaMonte Youngs fluxusprosjekt The Dream Syndicate fra midten av 60-tallet. Stony Beach er spesiell, for Sten får tidvis fiolinen til å høres ut som en form for kvinnelig sangstemme der den tilsynelatende drifter fritt bak i lydbildet. Lydbildet på Imaginary Songs... er ganske spesielt. Kan du tenke deg en svært "tynn" lydproduksjon avspilt fra LP i mono med knitrelignende støy fra utstyret? Sten har komponert disse stykkene med tanke på å vektlegge alle lydene. Lydene, eller støyen, man ikke oppfatter som en del av innholdet blir nettopp en del av innholdet i Stens hender. Han har i tillegg bygget en bro mellom de fem sporene som utelukkende er lyden av en nål som graver i en voksrull. Lyden ligner på en stift som ligger på en roterende vinylplate før eller etter musikken har tatt slutt, eller på et tomt spor.

Sten har fokuset på den tekniske prosessen; form og innhold glir sammen i en symbiose, og dette reflekterer selve prosjektet til Helge Sten/Deathprod.

Contraceptive Briefcase II er et opptak fra Rockefeller mars '96, og er en del av opptakten til en Motorpsycho-konsert. Moe er med også her, og Sten trakterer theremin og audio virus. I tillegg kommer fem kvinner som bruker stemmen og spiller på glass, det vil si at de fukter fingeren med vann og fører den rundt kanten på glasset. En relativt enkel teknikk man lærte som barn, men fremført i denne konteksten som en del av et kor, får det en spesiell klang. Bølgende fram og tilbake mellom Stens bølgende ambiente lydvirus og theremin, en fiolin som minner litt om de foregående spor, og et nynnende kor som samtidig fyller lydbildet med glassklar lyd, gir dette sporet en dramaturgisk effekt som hadde passet bra til Jack Torrances møte med Grady i The Shining. Øygruppen Tristan Da Cunhas isolasjon i Sør-Atlanteren blir blandet med en følelse av noe veldig illevarslende.

Morals and Dogma er siste del, og er også sluppet som egen skive utenfor boksen. Den består av innspillinger fra 1994 (Dead People's Things) og fram til 2000 (Cloudchamber). Tron og Cloudchamber er komposisjoner laget til danseforestillinger for Kreutzer Kompani. Disse to sporene følger utviklingen fra Stens pulsbaserte stykker som startet med Reference Frequencies og fortsatte gjennom Treetop Drive. De kraftige pulsene har nå glidd helt ut og har blitt til lange langsomme, men drivende bølger. På Tron har Sten skapt et stort og vidt lydrom, der han eksperimenterer med klang og dybde innenfor et rammeverk. Selv om lyden av dette sporet fyller hele rommet er likevel de ytre grensene definert. På den måten blir det nesten fristende å kalle Tron en lydskulptur fordi formen er tydelig og fordi de fleste detaljene eller elementene er identifiserbare innenfor denne formen. Drivet og klangen i Tron minner tidvis om de gitarbaserte ambientprosjektene Windy & Carl og Flying Saucer Attack. Det har nok sin naturlige årsak i at Ole Henrik Moes fiolin er en del av kildematerialet til dette stykket.

Dead People's Things kan ligne en symfonisk dødsmarsj. Den er også laget i omtrent samme periode som Treetop Drive 1, som var basert på et kort utdrag fra et symfoniorkester. Dette stykket er like tungt og mettet som TD 1, men bærer ikke samme preg av å være avsluttende. Denne duver avgårde i all sin dystre og svarte prakt. Hans Magnus Ryans fiolin bryter litt av det dystre preget, og bringer fokus noe vekk fra den begravelseslignende stemningen. Orgone Donor med både Moe og Snah som fiolinister bringer tankene tilbake til Contraceptive Briefcase II fra Imaginary Songs.. og innspillingen er faktisk gjort samme år. Fokuset ligger på å holde på den ene tonen, som i LaMonte Youngs/The Dream Syndicates skive Days of Niagara der John Cale gjorde noe av det samme.

Sten har fulgt sin egen progresjon over lang tid, uavhengig av strømninger som har kommet og gått i perioden 1991 til 2001. Selv om det finnes en slags hovedstamme der man kanskje kan si at sympatien hans ligger, fra de harde pulsbaserte støtene fram til duvende ambient, har han hele tiden beveget seg fram og tilbake mellom flere uttrykk man skulle tro var betinget av lyst og av inspirasjon fra venner og bekjente.
Det er flere spor i denne boksen som på mange måter bekrefter dette. Deathprod Recording the Jürg Mager Trio - La Luna og A Shortcut to the Stars, begge fra Reference Frequencies, er låter med tradisjonell instrumentering sammen med Bent Sæther og Snah, der sistnevnte kutt er en perle på linje med Pink Floyds Zabriskie Point-sessions. Et annet av stoppene på veien er den amerikanske poeten Matt Burt. 6:15 er riktignok spilt inn i 2001, men befinner seg på Reference Frequencies. Med Stens lydcollage i bakgrunnen, framfører Burt et dikt basert på personlige refleksjoner vevd inn i beskrivelser av omgivelsene fra et kafébords perspektiv. Også Burts monolog er spilt inn på kassett og medfører en del "tape hiss", kassettstøy, som akkompagnement. Det gir en slags distanse til Burt som bidrar til å gjøre hans stemme til et element i lydcollagen, såvel som å understreke aksepten av det skjebnetunge i teksten "the death of everyday life". Sten er fullstendig klar i dette lydbildet, og når hans bidrag først høres etter omtrent fire minutter, får Burts tekst et voldsomt melankolsk eller resignert tilsnitt som ikke var tilstede tidligere. Et ganske fantastisk spor der Burt sjonglerer med rytme, rim og tempo. Man bør ta seg tid til å oppleve dette flere ganger .

I tillegg til slike "sidesprang" har også Sten så avgjort vært sentral ved noen veiskiller og brytningspunkter i norsk musikk på 90-tallet. Stens rolle i Motorpsychos støyperiode rundt 93/94 er på mange måter forlenget i Supersilent som ble til 97/98. Supersilent er et sentralt og viktig band i skjæringspunktet mellom jazz, friimprovisasjon, støy og ambient, og bandet har på mange måter har fulgt en del av Stens progresjon gjennom en utvikling fra et støyete til et ambient uttrykk på sine senere plater. Omtrent samtidig med Supersilents unnfangelse, deltok Sten sammen John Hegre og Lasse Marhaug på den triple splitskiva Comfort of Objects som ble spilt inn mellom 1997 og 1999. Med tre helt individuelle tilnærminger til samme lydkilde orienterer Hegre og Marhaug seg tidvis mot energirik og kraftfull støy, mens Sten har startet vandringen vekk fra dette og mot et mer ambient landskap, og toner ned mye av voldsomme preget mot slutten. Hegre/Marhaug blir til Jazzkammer i denne perioden.

Sten har antydet at denne utgivelsen på Rune Grammofon markerer en avslutning for hans alter ego, selv om det finnes flere spor signert Deathprod fra etter 2001 (sjekk bl.a. Veggie av Food). Om dette viser seg å være å være riktig anbefales lyttere sultne på Deathprod-materiale å fiske opp Nordheim Transformed der Biosphere og Deathprod er signert med et knippe tolkninger av Arne Nordheim (1998). Comfort of Objects viser Sten fra en litt annen side i samme periode. Ellers bør man ha våkne øyne og ører på skiver der Sten fungerer som tekniker og produsent.

Denne utgivelsen markerer uansett Sten som en ekstremt vidsynt musiker/komponist med et bredt tilfang av inspirasjonskilder, kanskje med en spesiell en forkjærlighet til klassisk musikk. Musikken hans er komponert og veldig gjennomarbeidet, og mye av materialet i denne boksen har unektelig et komplekst, stemningsfullt og storslått preg som gjerne preger klassisk musikk.

Med Arne Nordheim, Bela Bartok og Gyorgy Ligeti i bakhodet håper jeg at Deathprod vil få sin renessanse på norske filmlerret en gang i framtiden.

comments powered by Disqus

 



Lars Erik Ringerud
2004-08-19Litt hjelp

Denn boksen høres genial ut, selv om jeg hovedsaklig kjenner Stens arbeid gjennom Motorpsycho... Vet noen hvor jeg kan få tak i denne boksen, billigst mulig?

Hadde satt pris på litt hjelp her.

red.
2004-08-19Re: Litt hjelp

Dette er vel neppe en boks som omsettes hyppig på bruktmarkedet. Derfor blir det nok vanskelig å finne den billigere enn utsalgsprisen på Rune Grammofons hjemmeside som er 399,-. Ikke ille for fire innholdsrike plater med et informativt teksthefte.

Lars Erik Ringerud
2004-08-26Takk!

Takk for raskt svar. Da sjekker jeg ut Rune Grammofons hjemmeside. Tror denne boksen er fete saker aszz...

Bra anmeldelser her, forresten. Keep up the goog work.

Rune G.
2006-04-12Spørsmål:

Hei!

Har ikke vært så mye inni denne typen musikk tidligere, men ble litt frelst av Shinings In the Kingdom of Kitch, og lurer på å gå til anskaffelse av noe enda mer vanskelig gjennomtrengelig musikk, gjerne med elementer av sonisk støy og vreng ;)

Har lyst å sjekke ut både Supersilent og Deathprod, ettersom jeg har blitt anbefalt å sjekke det opp tidligere, men vet ikke helt hvor jeg bør begynne. Har lyst på noe som støyer litt, på grensen til rock.. Om du skjønner hva jeg mener...

Where to begin?

red.
2006-04-12Svar:

Deathprod-boksen inneholder det man trenger av materiale. Hvis man vil litt videre kan man sjekke Nordheim-albumene han gjorde med Biosphere: Nordheim Transformed (1998), og Electric/Transformed (1999). Supersilent: Hvis man ikke har noen av skivene tidligere er det like greit å begynne med den triple debuten, 1-3, fra 1997 (en klassiker). Den ble reutgitt med ny innpakning for ikke lenge siden. Siden bandet har utviklet uttrykket siden begynnelsen er det nok smartest å starte der, og eventuelt fylle på i kronologisk rekkefølge. Hvis man har utbytte av musikken, selvsagt.

Støy og rock, støyrock, rockstøy? Sjekk for eksempel Noxagt, Ultralyd, DEL, Årabrot, MoHa!, Morthana. De er aktive nå (det finnes mange anmeldelser av disse bandene på groove), og spiller regelmessig konserter rundt om i det ganske land. Og så har vi jo selvfølgelig Motorpsycho, som er back in business med et godt album nå. Demon Box fra 1993 er et støyrockmonstrum som må med i dette bildet. En kjempeklassiker i norsk rock.

Rune G.
2006-04-13Thanks!

Ja, det var få, om noen, som klarte å toppe Årabrots skive fra ifjor.

Takk for svar!

Artikler, nyheter


Ekstranummer #61: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, Del 5

Filmindustrien befant seg i syttiåra i ei hard klemme. Skulle den satse på tidsriktig sosial ’relevans’ eller peise på med det den alltid har vært best på, pur eskapisme? Svaret, og de store pengene, lå i en mellomløsning: Tidstilpasset og trendriden

Podium

Hovedsiden / Siste:

Til Vigdis av Jan Garbarek
06.04.14 - 17:56

Indie band i Oslo søker trom...
23.03.14 - 15:52

Bassist sökes till osloband
17.03.14 - 22:40

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo