Jackman

Jackman

CD (2006) - CCAP / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Hva skjedde med Pål Jackman?

Ompa-punken er lagt på hylla, og bare låtene står igjen.

Av Morten Krane

Del på Facebook24.04.2006 (opprinnelig fra pstereo.no)

Hva skjedde med Pål Jackman? Jeg husker første gang jeg hørte debutplata til Wunderkammer og hakesleppet som akkompagnerte "Erlkönig". Jeg husker en svett, intens og fantastisk slippkonsert for andreplata på Blå. Og jeg mener også å huske at "Detektor" var en hyggelig film. Jeg husker til og med et merkelig program på selveste rikskanalen tilegnet Jackman, der han fortalte om det å kombinere film og musikk mens de spilte noen låter live i studio innimellom. Pål Jackman var en stund et av Norges største multitalenter. Så kom Kaizers.

Jeg kan på mange måter skjønne hvorfor Jackman har valgt å legge ompa-punken på hylla. Ikke bare hadde han måttet belage seg på utallige Kaizers-sammenligninger, men det ville også vært litt merkelig om en så kreativ mann sto på stedet hvil musikalsk sett.

Problemet er bare at når han har lagt fra seg mesteparten av den vekselvis heseblesende og styggvakre staffasjen som ompa-punken sto for, og erstattet den med et beskjedent band bestående av kontrabass og og trommer, er det bare låtene som står igjen. Og de er ærlig talt ikke spesielt bra.

Kanskje skyldes det i stor grad måten han synger på; det sklir litt for ofte over fra affektert til komisk, samtidig som det lille som er av melodier slukes av fraseringen. Plata er ikke uten fornøyelige øyeblikk, men disse er stort sett av instrumental art. "Funk descending" bygger på et tøft driv helt til refrenget kommer, "Stupid shoes" har noen artige rytmiske vrier, flere av låtene inneholder fine gitarriff, og coverlåta "Making time" (The Creation) sier noe om hvor tøft dette kunne blitt om låtene var en del hakk bedre og råere. Men i det store og hele blir plata mest bakgrunnslyd, selv om jeg prøver å høre etter.

Et annet problem med "Jackman" er det sprikende uttrykket. To låter er på stavangerdialekt, resten er på engelsk, og sjangermessig faller plata som helhet mellom minst fire-fem stoler, fra jazz til schmaltzy ballader med noen små balkan-rester til riffrock. Resultatet blir at det føles mer som en tilfeldig sammenrasket samling av demoer enn et album.

Plata avslutter likevel sterkere enn man skulle tro. "(No more) Happy valley" er platas beste spor, men symptomatisk nok også det som minner mest om Wunderkammer rent melodisk. I tillegg er plata utsmykket med et merkelig bonuskutt i form av et liveopptak av "Smertens sang". Låta i seg selv er grei nok, men det er den overskranglete balkanblåser-avslutningen som setter et ufortjent verdig punktum for plata.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 4/10

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: