Red

Datarock

CD (2009) - Young Aspiring Professionals (YAP) / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Spøkefull oppfølger

Datarock leker heftig med 80-talls-influenser, flørter med Molly Ringwald og tilber internett til stor glede for mange.

Av Anders Bø

Del på Facebook03.07.2009

Datarock har ventet lenge med å gi ut andreskiva, men det har på ingen måte vært stille fra gruppen. Musikken deres har blant annet blitt brukt av giganten Apple, The Sims og Fifa09, noe som viser at dette er musikk med et potensiale for å nå ut til et stort publikum.

Denne promoteringen, kombinert med heftig turnevirksomhet på flere kontinenter, har fått flere enn bare oss her hjemme til å få opp øynene for Datarock som med sine røde joggedresser og smittende energi har de gledet mange fra scenekanten. Men det er nok mange som har ventet på en ny utgivelse siden forrige plate kom i 2005. Siden den gang har de blitt hyllet av noen, mens andre har sett på bandet som et tulleprosjekt som har gått for langt.

Uansett hva man måtte mene, er de nå endelig tilbake på plate, og de av oss som har ventet på noe godt, har ikke ventet forgjeves. For der hvor Datarock kunne gitt ut noe nytt på hypen av førsteskiva har de nå ventet og brukt god tid på å lage et album som kan hjelpe de til å bli store selv utenfor Bergen og Norges grenser. De har beholdt humoren fra førsteskiva, men de viser her at de har mer å komme med hva gjelder det totale lydbildet.

Plata åpner med sporet The Blog som fikk meg til å tenke på hvordan vi anså at verden skulle bli i fremtiden en gang på 80-tallet. Ved først gjennomlytting fikk jeg en anelse av apokalypse, men det er ikke sikkert det er helt slik den skal fremstå. Den kan også være en hyllest til internett og folkene som har stått bak en rekke nyvinninger de siste årene.

Platen fortsetter med den velkjente True Stories, og den svært så dansbare Dance! Mens, kjærlighetssangen Molly som er skrevet til Molly Ringwald, 80-tallets nydeligste jente, tar deg videre inn i Datarocks univers. Denne låta vil være til glede for alle og enhver som var unge på 80-tallet, og 90-tallet for den saks skyld, og syntes The Breakfast Club var den kuleste filmen man hadde sett. For meg er Molly platas høydepunkt og står kanskje ikke i særstilling fra de andre hva gjelder lydbilde, men det er et eksempel på den til tider barnslige humoren jeg likte så godt da Datarock først presenterte seg.

Tendensen fortsetter på den humoristiske og til tider morbide låta Fear Of Death som for meg trekker paralleller til New Order. Videre går de over til tenåringskjærlighet med dårlig kamuflerte Bowie-henvisninger i Amarillion. Datarock opprettholder det drivende tempoet og fengende rytmer, hvor særlig The Pretender stikker seg ut.

Datarock beviser her at de kan lage musikk på plate og at måten de har bevist det live om igjen og om igjen, ikke bare er et blaff. Det er store sjanser for at denne plata vil bli nok en hit på mange vorspiel, slik debutalbumet har vært. Mine forventninger til skive nummer to var ganske lave, men Datarock leverer varene, og Red skyller over deg som en orkan i kastene.

Og kanskje er alt bare en spøk. I så fall har de klart å lure meg.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: