cover

Hospice

The Antlers

CD (2009) - French Kiss

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


I en seng på hospitalet

Frem med lommetørklene! Hospice er et gripende og vakkert katarsis fra kreftavdelingen.

Selvpålagt isolasjon fra omverdenen er noe som kanskje er mer vanlig blant forfattere som skal skrive sitt mesterverk, enn blant skapende musikere. Men det bidrar selvsagt til å underbygge mytene rundt det som kommer ut av noe slikt. Noen husker kanskje Phil Elverums (Mount Eerie) isolat på nordlandskysten for noen år siden, eller Bon Ivers vinteropphold alene på en hytte i Wisconsin. Når vi vet at det ligger endeløse timer med stirring inn i peisen eller ut av vinduet i ensomhet, hører vi liksom også dette mer tydelig. Hvorvidt en plate kan regnes som vellykket avhenger dermed ikke bare av det musikalske innholdet alene, men også de ytre omstendighetene rundt. Eller mytene rundt den. Lite er mer appellerende enn død og miserabel elendighet (tristesse generelt har da også gitt oss noen av historiens beste skiver).

Peter Silberman er en fyr som visstnok tilbrakte to år i "sosial isolasjon" og som har overført sine egne personlige traumer inn i en annen kontekst, dette er Silbermans katarsis kan man altså si. Det høres trist ut, men så er da også innholdet av det mindre lystige slaget. Silberman tar oss med inn i sykehuset, der hovedpersonen i den sammenhengende låtsyklusen sitter ved sengen til sin kreftdøende kjæreste, komplett med prolog og epilog i det som er et episodisk emosjonelt drama. Antlers - i ettertid utvidet til en trio - gir nesten følelsen av at dette er en reell tragedie, så personlig og intim har den blitt.

In the middle of the night I was sleeping sitting up,
when a doctor came to tell me, "Enough is enough."
He brought me out into the hall (I could have sworn it was haunted),
and told me something that I didn't know that I wanted to hear:
That there was nothing that I could do to save you,
the choir's gonna sing, and this thing is gonna kill you.

- Two

Nærheten, den troverdige historien, de enkle, likefremme beskrivelsene, alt dette viser en kunstner uten angst (eller, det er vel mulig han har hatt) for å blottlegge seg selv. For det er klart en balansegang Silberman begir seg ut på her med sin myke falsett. Dette kunne gjerne blitt et for emosjonelt tårevått og oppkonstruert prosjekt. Det blir det ikke. Jeg tror alle som har følt sorg over å miste noen rundt seg, eller i det minste opplevd frykten for å miste noen som står en nær, kan relatere seg til hans fortelling.

Walking in that room
when you had tubes in your arms
those singing morphine alarms
out of tune
they had you sleeping and eating and
and I didn't believe them
when they called you a Hurricane Thunder Cloud

- Kettering

Tekstene sentrerer seg altså rundt forholdet mellom disse to på sykehuset, eller rettere sagt jeg-personens opplevelse av det (vi får ikke kontakt med den andre - med Sylvia som det mest opplagte unntak. Dette er en direkte referanse til Sylvia Plath og hennes selvmord: (Sylvia, get your head out of the oven/Go back to screaming and cursing...), tematisk ganske passende på en plate der døden er overskyggende.

Hospice hadde selvsagt ikke fungert som teksthefte alene. Silberman og hans to kumpaner har tonesatt det hele med passe sobre virkemidler. Det er ikke vanskelig å ty til Arcade Fire og deres Funeral som åpenbar referanse. Ikke bare som tematisk bakteppe, men også musikalsk. Dette er særlig åpenbart på Two og nevnte Sylvia, en feiende låt som formidler en desperasjon og et følelsesmessig jordskjelv mest effektivt på Hospice. En aldeles praktfull låt er det. Bear skiller seg også litt ut med sitt lettbente driv (som i refrenget minner litt om eh, Sondre Lerches Two-Way Monologue på et eller annet vis). Ellers beveger denne platen seg, passende nok, med senket hode i form av dempet instrumentbruk og ditto arrangementer, som for å gi rom for Silbermans tekster. Det er ikke spektakulært eller synderlig originalt, trioen har gitt platen et lydbilde som er troverdig og som fungerer. Og det er vel noe av essensen med Hospice. Dette er en plate som taler til lytteren, direkte og nykkefritt. Og det er en plate som berører noe i oss. Eller bør gjør det.

Suddenly every machine stopped at once,
and the monitors beeped the last time.
Hundreds of thousands of hospital beds,
and all of them empty but mine.

- Shiva

Vakkert. Trist og vakkert.

comments powered by Disqus

 



2009-11-20Tårevått

Flott anmeldelse, Bjørn!
Må si det kom mang en tåre i øyekroken etter å ha hørt plata, var aldri forberedt på at den skulle gå så dypt.
Anbefales!

Eivind Bøe
2009-11-20Endelig!

Helt klart en av årets beste skiver!!
Jeg er dog spent på om de klarer å skape samme stemning live..

2009-11-20årets plate

Årets aller beste plate.

Artikler, nyheter


Ekstranummer #61: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, Del 5

Filmindustrien befant seg i syttiåra i ei hard klemme. Skulle den satse på tidsriktig sosial ’relevans’ eller peise på med det den alltid har vært best på, pur eskapisme? Svaret, og de store pengene, lå i en mellomløsning: Tidstilpasset og trendriden

Podium

Hovedsiden / Siste:

Til Vigdis av Jan Garbarek
06.04.14 - 17:56

Indie band i Oslo søker trom...
23.03.14 - 15:52

Bassist sökes till osloband
17.03.14 - 22:40

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo